Du kan ikke tenne en ild uten gnist
Det ansees ikke lenger som entydig farlig å delta på samlinger hvor man lytter til dialoger som foregår utenfor de kristne ekkokamre.
«You can't start a fire without a spark»; du kan ikke tenne en ild uten en gnist, synger Springsteen. Det er ting som virker å gnistre på Sørlandet for tiden.
På nytt har jeg vaert tilhører på et overfylt seminar om interreligiøs dialog. Det interessante er at majoriteten av deltagerne er kristne i alderen 50–60 pluss. Endringer er i ferd med å skje blant såkalte mørkemenn og -kvinner i Bibelbeltet. Det ansees ikke lenger som entydig farlig å delta på samlinger hvor man lytter til dialoger som foregår utenfor de kristne ekkokamre.
Mange kom nok for å lytte til Svein Tindbergs framføring av tekster fra sitt teaterstykke «Abrahams barn». Men de aller fleste får også med seg panelsamtalen mellom imamen, rabbineren og biskopen.
Det var mye å laere av deres samtale hvor de uttrykker både enighet og uenighet. Enigheten dreier seg om at kristne, jøder og muslimer i større grad burde gå til felles sak for å framheve viktigheten av både gudstro og forsvaret av det ukrenkelige menneskeverdet i det norske samfunn. Toleransen er imidlertid ikke uten videre den beste allierte når vi forsøker å finne måter å fungere sammen på. Det er ikke nok bare å tåle den andre, vi må også åpne oss for å anerkjenne verdien i den andres tro.
Andres tro blir mer tydelig annerledes når vi samtaler om forståelsen av Guds natur. Til tross for at de tre religionene har felles utgangspunkt, går det et skille gjennom måten vi oppfatter Gud på. «Tre religioner har sitt opphav i én felles stamfar; Abraham. Disse tre skiller seg imidlertid radikalt i det øyeblikket Jesus blir født!» er scenarioet Tindberg maler opp for oss. Muslimer mener at måten de kristne har opphøyet Jesus til Gud på står i skarp motsetning til oppfattelsen av Gud som én og som opphøyet over skapelsen. Både muslimer og jøder er enige i at Guds nåde og barmhjertighet kun kan formidles av Gud selv, og ikke behøver noen mellommann eller formidler.
I den kristne tro er det imidlertid klart at uten Jesus Kristus kan vi ikke forstå eller gripe Guds nåde og kjaerlighet. I motsetning til muslimer og jøder mener kristne at et treenig gudsbilde ikke strider mot troen på Gud som én. Selv om det bryter fundamentalt med ikke bare jødedom og islam, men også med sunn fornuft, så er det at Gud ble født som menneske helt sentralt for den kristne tro. Men det burde kanskje ikke vaere fremmed for en som tror på en allmektig Gud, at Gud også kan pirre og utfordre vår logiske sans gjennom sine handlinger?
Som man roper i skogen får man svar, sies det. Men det er i så fall avhengig av at veggen man roper mot, resonnerer ropet uten å resonnere. Kan det vaere at flere kristne sørlendinger nå har passert konfirmasjonsalderen, hvor troen har modnet til den grad at vi ikke lenger nøyer oss kun med å stadfeste og bekrefte den? Vi behøver ikke blande religioner selv om vi tar imot laerdom fra andres tro. Det kan snarere virke som om evangeliet får langt dårligere vekstvilkår i et jordsmonn gjødslet med frykt, enn med åpenhet og undring.
Sannheten om frelsen i Kristus blir for en kristen ikke mindre sann eller mindre virkelig, ved at man lytter til, og våger å verdsette kunnskap fra de som tror annerledes. Tvert imot er det mange som hevder at deres egen tro blir styrket når de blir kjent med mennesker med en annen tro.
Det slår ofte gnister når stein slås mot stein og tro møter tro. Én gnist kan vaere oppdagelsen av at kjennskap på tvers av tro kan innebaere at ens egen tro blir mer verdifull. En annen gnist kan vaere bevisstheten om at man kan laere noe, ikke bare om, men også av den andres tro. Og blir slike gnister mange nok så kan hva som helst skje.