Det er ikke lov å snu seg bort!
Nei, det er ikke det! Hva handler dette om? Jo, det var en overskrift i forbindelse med da kunnskapsminister Jan Tore Sanner var i Kristiansand.
Han fikk god informasjon om mobbing og konsekvenser av det. Videre det arbeidet som gjøres i forhold til mobbing. Her gjøres det mye godt arbeid og heldigvis settes det fokus på dette.
Da har jeg et ønske å komme med. Etter å ha jobbet med overgrep over flere år i ulike instanser har det vaert en bratt laeringskurve på mange vis. Det har gitt meg kunnskap om hva barn blir utsatt for og ikke minst konsekvenser av overgrep.
Det blir aldri en vane å skulle høre på historier om overgrep. Historier som er fortalt og som gjør inntrykk. Det er sterke historier fra virkeligheten om hvordan det er å vaere barn og oppleve overgrep. Det er som å leve i en krigssone, forteller noen. Du vet egentlig ikke når neste overgrep skjer. Det er å ha en hverdag uten å ha kontroll på det som kommer til å skje. «
Kari» forteller følgende: Det var en voksen folk likte, og han var hyggelig og morsom. Foreldrene synes det var stas at han var på besøk. Han var ofte på overnattingsbesøk i helgene. «Kari» var på skolen og visste at nå i dag kommer han og hun vet hva som kommer til å skje. Det ble umulig å konsentrere seg om det foregikk i klasserommet. Hodet var fullt av bilder og kroppen føltes som den var lammet. Kvelden kom, og han kom inn til henne. Hun følte det som om hun gikk inn i et mørke, hun hørte pusten hans og han la seg ved siden av henne og tok på henne. Det føltes som hun ble invadert. Det endte seinere med at han trengte inn i henne. Det tok henne flere år å stoppe overgrepene ved å fortelle til sin mor.
Besøkene ble det stopp på, og «Kari» gikk videre med sine opplevelser. Hun fortalte til en tillitsperson på skolen og til legen. Hun opplevde at ikke noe skjedde. Det var nå flere som visste og ingen gjorde noe. Hun ble vaerende med sine opplevelser i flere år. Hennes opplevelse var at de snudde seg bort og ingenting skjedde.
«Kari» var et modig barn som våget å fortelle til noen. Mor var en trygg person som hun kunne fortelle til. Mor har siden fortalt at hun snakket med legen sin om det som hadde skjedd. Hun fikk råd om å la «Kari» vaere i fred og hun ville nok glemme det som hadde skjedd. Best å ikke gjøre noe saerlig ut av dette! H istorien her er ikke spesiell, det er mer en bekreftelse på hvordan vi voksne velger å snu oss vekk. Det er for vanskelig og utfordrende. Hvis det ikke var slik, ville vi jo alle ta fatt i det vi får informasjon om. Vi ville stå på og gjøre det vi kunne og med utgangspunkt i hva som er til barnets beste. Hvis vi virkelig mener at overgrep må bekjempes, ville vi alle vaere opptatt av å forebygge og stoppe/hindre at overgrep skjer.
Fakta er jo at 7 prosent gutter og 14 prosent jenter utsettes for overgrep (Nova 2007). Flere av disse overgrepene skjer før barnet begynner på skolen. «Kari» ble utsatt for overgrep fra hun var ca. 4 år. Vi vet at «barndommen varer livet ut». Hver uke er det oppslag i media om overgrep, tallene bekrefter omfanget. Overgrep er i ytterste konsekvens «langsomt mord». De som har opplevd overgrep er oftere syke og noen alvorlig syke, noen blir utføretrygdet. Overgrep kan forkorte livet med 10–15 år, og noen velger å ta livet sitt.
Dette skulle jo vekke oss og i fellesskap sette i gang forebyggende tiltak for å stoppe/hindre overgrep. Hva er det som gjør at vi vegrer oss for å se og gjøre noe med dette? Vi har jo systemer som vi kan ta kontakt med for å få veiledning og hjelp? Vi har kunnskap tilgjengelig og vi kurses om tema. Vi velger allikevel å snu oss bort! Vil det vaere mulig å tenke seg en kampanje på lik linje med «0-visjonen» som er i forhold til trafikkulykker?
Svaert ofte er det slik at de naermeste ikke vet hva som har skjedd. Hva er det som gjør at vi ikke sier ifra? Hva er det som fører til at vi ikke vil se, forstå og ta inn over oss? Er vi utrygge, redde for å ta feil, vet ikke hva vi skal gjøre, hvor vi skal henvende oss, hvem vi kan snakke med, orker jeg å ta inn over meg at overgrep skjer med 7-åringen som sitter foran meg? Jeg snur meg vekk, barnet ofres, årene går og barnet blir den voksne som strever i livet sitt. Det blir den voksne som kanskje kommer til å fortelle en historie om overgrep og det sviket det ble. Hva om det ble satt i gang det samme gode arbeidet som gjøres i forhold til mobbing? Eller skal vi fortsette å snu oss bort og tenke at andre får ta seg av dette og som kan noe om det. D et er ikke den som varsler om at et barn er utsatt for overgrep som skal etterforske. Det er offentlige systemer som har et saerlig ansvar for vold og overgrep. Vi må allikevel, hver og en av oss, våge å se og ta barnet på alvor og drøfte med andre når vi er usikre. Vi må som trygge voksne se og ta inn over oss at overgrep skjer.
Den personen som barnet forteller til er, for barnet, en trygg voksen. Trygghet i møte med historier om vold og overgrep er viktig. Det handler ofte, tror jeg, om trygg/ utrygg og har betydning for den det gjelder i møte med den andre.
Min utfordring til deg som leser dette er følgende; forsøk å tenke gjennom hva du leser og hører når media har oppslag om overgrep. Hva betyr det egentlig når vi sier «barndommen varer livet ut» og samtidig leser og hører om overgrep? Vaer den trygge voksne som tør å se og ta inn over seg og som kan vaere der for barnet. Tenk godt gjennom setningen; «Det er ikke lov å snu seg bort». Vi må alle ta ansvar i forhold til at barn skal ha en barndom uten overgrep.
E Vi må som trygge voksne se og ta inn over oss at overgrep skjer.