Per Henrik Iversen til minne
Så kom dødsbudskapet vi lenge hadde fryktet, men håpet skulle skyves enda lenger ut i tid. Per H. Iversen måtte gi tapt etter en lang og krevende kamp mot den kreftsykdommen som rammet ham ikke lenge etter at han ble pensjonist fra davaerende Høgskolen i Agder i 2007.
Per fortalte åpent, lunt og beskrivende om sin sykdom og behandling, akkurat slik vi husker ham som et administrativt knutepunkt i en travel hverdag ved ADH og HIA.
Vi vil huske Per som Agders fremste utdanningsbygger og en fantastisk kollega. Han var opptatt av å utvikle kvalitet og relevans i de ulike studieløp, og var ikke minst en helt uunnvaerlig ressurs når nye studier skulle utvikles og HIA skulle realisere sine universitetsambisjoner. Da krevdes mer enn festtaler internt og eksternt, innhold måtte bygges, både vitenskapelig og administrativt. Per så muligheter i de fleste paragrafer og arbeidet målrettet til beste for den institusjonen han var så glad i. Han var arbeidsom og en meget dyktig strateg.
Per hadde et saerlig brennende hjerte for alle sine kolleger, uavhengig av stilling og tittel.
Mange er de som har lettet sitt hjerte på kontoret til Per. Ikke minst hadde han hjerte for alle studentene, saerlig de som strevet i sin studiehverdag. Han evnet å ta alle på alvor, formidlet sin kunnskap, synspunkter og personlige interesse og engasjement på en troverdig måte, gjerne kombinert med en frodig humor som var godmodig og avvaepnende. Vi følte oss alle vel etter en samtale med Per, selv om han ikke alltid var enig eller kunne oppfylle våre ønsker, også når han hadde korrigert våre synspunkter på en tydelig måte. "Mi ska'kje se heilt bort fra at det kan gå greit", pleide han å si.
Per passet nok i mye av beskrivelsen av en «grå eminense», en dyktig rådgiver som holder seg i bakgrunnen, arbeider i det stille og er lite kjent for omverden. Nye studentledere kunne lure på hvem denne Per var, som alle tidligere studentledere henviste til og skrøt av. Når de ble kjent med ham, brakte de godordene videre til sine etterfølgere. Per fikk mange pins og hederspriser fra studentene, og hver av disse varmet nok mer enn offisielle hederspriser som han aldri søkte etter. Men å betegne Per som GRÅ blir helt feil: Ja, han trivdes i bakgrunnen, men var desto mer fargerik. Hans mappe med gode historier var utømmelig, gjerne fra Mandal som han kom fra og var stolt av. Kunne han få lagt inn et understatement mot «finsnipp» var han ekstra fornøyd.
Vi vil takke for det privilegium å ha hatt Per som kollega og venn. Våre tanker går til Unni og resten av familien som har mistet en uerstattelig søyle i sitt liv.