Er vi klare for en oljefest?

2019 og 2020 er spådd til å bli to år med «oljefest».

Det er estimert at investeringen til oljenaeringen i 2019 vil vaere rundt 153 milliarder kroner, og 159 milliarder kroner i 2020. Dette er store økninger fra tidligere oljeinvesteringer som har kontinuerlig falt siden 2014, året da Norge nådde toppen av oljeinvesteringene sine, på hele 224 milliarder kroner. Et møte med to gode år i oljenaeringen betyr for oss at vi fortsetter å lene oss på oljesektoren. Det vil si at omstillingen til å tilpasse seg FNS klimamål blir fjernere og fjernere.

Vil det da vaere for sent for Norge å snu?

Det har vaert stor oppslutning i det norske folk om at oljenaeringen må fortsette å bli driftet som normalt. Det er umulig å legge skjul på at oljenaeringen har gitt arbeidsplasser og store inntekter i Norge. Men, det å fortsette å pumpe opp olje, i evig håp om at naeringen skal fortsette å blomstre slik det er spådd at den skal i 2019 og 2020, er en utopi.

Skal Norge fortsette å pumpe opp olje og tilby et produkt på et marked som ikke etterspør det? Mange Eu-land har begynt å tilpasse seg omstillingene som skal til for å nå FNS klimamål. Hvorfor gjør ikke Norge det? Etterspørselen etter fornybar og ren energi vil kun øke, og markedet vil bli større. Hvorfor skal vi da prøve å presse olje inn på et marked som avstøter det?

MDGS klimapolitikk er den eneste som tar innover seg fremtiden når de tør å sette en sluttdato for norsk olje. Vi er de eneste som ikke vil skru av oljekranen over natten eller dra teppet bort under føttene på dem som jobber i oljenaeringen. For ved å fortsette å utvinne olja til siste slutt slik som regjeringen legger opp til nå, blir samtidig kun slutten (når den kommer, om få år) enda bråere.

Det å tro at vi fortsatt kan nå FNS klimamål innen 2030 og kutte 40 % av utslippene i verden, er urealistisk med tanke på at man samtidig går to av Norges største oljeår siden 2014 i møte. Regjeringen kan ikke fortsette å love store klimakutt samtidig som de heier på fremtiden til olja. Nå må regjeringen slutte å spille på evige paradokser. Nå trenger vi en regjering som setter fremtiden først, for det er tross alt min generasjon som skal leve i den.