Oppsiktsvekkende debutroman
Camilla Bøksle (48) fra Kristiansand har skrevet en vellykket, vakker og engasjerende roman med utgangspunkt i samtaler med sin farfar, Birger Bøksle.
Hun er i godt selskap Camilla Bøksle (født 1971). Hun har skrevet ukebladnoveller. Det gjorde også Torborg Nedreaas og Bjørg Vik før de debuterte. De to ble store forfattere. Og nå kommer Camilla Bøksle.
«Det er vakrest når det skumrer» heter den, med en fornorskning av det svenske diktet «Det är vackrast när det skymmer» (Pär Lagerkvist) - et dikt som romanens hovedperson Beden, eller Birger Tellefsen, senere Birger Bøksle – hadde gjort til sitt ved å laere utenat og resitere ved passende anledninger.
Og ja, det er for så vidt en lokalhistorisk bok vi snakker om. Mange vil minnes Birger Bøksle som ble nesten 97 år og som døde for et drøyt år siden, en kjent skikkelse i vår by, som til og med debuterte som kunstmaler i en alder av 86 på det som da het Sørlandets Kunstnersenter.
Men denne romanen strekker seg langt ut over det lokale, og langt ut over familien Tellefsen og senere Bøksle. Camilla Bøksle har skrevet en dypt engasjerende roman med utgangspunkt i å vaere barnebarn til en mann som blir veldig gammel og som henger fast i fortiden.
Hun dikter seg inn i farfarens barndom, ved hjelp av hans for- tellinger, og i oldeforeldrenes bakgrunn og videre bakover. Hva er det som former oss? Hun dikter at hun sitter ved oldemorens dødsleie: «Jeg brøyter meg stille inn, setter meg ved sengen hennes og holder henne i hånden. – Den store hvide flokk at se, hvisker jeg».
Dypest sett er det en roman om familiebånd, samhold og svik, om arv og miljø, om lykke og ulykke. Og om å finne sin rette plass i livet, hva Birger «Beden» Bøksle ikke syntes han hadde klart. Han ble postmester på Lund. Han ville ha vaert kunstner i Paris. Her fortelles med en erfaren forfatters stilistiske sikkerhet om et forhold mellom en gammel og en ung, et forhold som utvikler seg, og som har gyldighet for enhver som er barnebarn eller besteforelder. Noe som jo gjelder de fleste.
Jeg beveges av å lese om «Den beste uka i livet», da Birger og hans forlovede fikk lov til å ha ei uke sammen i Brekkestø, i en «bunga-love». Like mye beveges jeg av å lese om hverdagene på
Hamreheia: «Det er her det virkelige livet utspiller seg. Det man som kjent ikke vet er selve livet. Det som bare er der. Alle hverdagene».
Boka er full av poesi, både den poesien Birger resiterer, og den Camilla forfatter generøst øser ut over leseren. Hun er fengslet av bestefarens fortelling, og konstaterer: «Tiden har gått fra oss igjen. Eller den har kommet. Jeg vet ikke. Tiden ser ikke ut til å oppføre seg som den pleier lenger».
Her er gjenklanger av Wildenvey og av Vilhelm Krag. Men aller mest av Brorson. Boka har et omkved: Den store hvide flokk at se. Det fikk Birger som guttunge av Femøres Lotta, en ikke ukjent skikkelse i Kristiansand ved forrige århundres begynnelse. Dette gir han videre, til barn og barnebarn. Det gir fortellingen en åndelig dimensjon.