Sluttpakker, bukken og havresekken
Det var en gang en bedrift, og den bedriften ønsket å bli så god at den var som et skip som gikk like godt til lands som til vanns. Et slikt ville de ha, og de ville ansette en leder som evnet det.
For dette skulle lederen får kongsdatteren og halve kongeriket, eller en gyllen fallskjerm og tidenes sluttpakke, som det heter på moderne norsk. Det var mange som meldte seg, for slik en skatt ville man jo gjerne ha. Ikke alle lykkes til slutt. I mellomtiden gjorde de som bukken – åt godt av havresekken. Men hvem bar havresekken til bukken før de i det hele tatt hadde fullført oppgaven de ble satt til?
En ting er at ledere sitter igjen med gylne fallskjermer eller sluttpakker som får mannen i gata til ikke bare å rynke på nesen, men bli harme. De fleste av oss sympatiserer med Askeladden som i eventyret «Askeladden og de gode hjelperne» var den som lyktes med å skaffe sin oppdragsgiver et skip som faktisk gikk like godt til lands som til vanns.
Tidligere direktør ved Sørlandets sykehus, Jan Roger Olsen, har tatt sin sluttpakke til retten. Det siste var avtroppende Cultivadirektør, Erling Valvik, som fikk med seg en sluttpakke flere i det nåvaerende styret syntes var for god.
I Erling Valviks tilfelle får han utbetalt en sluttpakke som inneholder omgjøring av innvilget studiepermisjon til lønn. Man skulle tro studiepermisjonen var ment for å tilegne seg ytterligere kunnskap, og ikke kunne konverteres i halve sluttpakken ved avgang. Det har altså lønt seg ikke å øke kompetansen sin.
I likhet med Jan Roger Olsen er det flere ledere opp gjennom historien som har fått fyken grunnet alt fra storstilte skandaler til ordinaere manglende resultater. Likevel har de fått meg seg gigantiske sluttpakker.
Det verste er at dette absolutt ikke bare hører det private naeringsliv til, men både DNB, Telenor, NSB, Norske skog og andre selskaper har gitt tidligere ledere syvsifrede sluttpakker. Ofte fordi lederen har styrt skuta mot faretruende sjanse for kullseiling gjennom å med overlegg eller uten å følge med, har ført dem inn i en stor storm.
Skytsen får så disse avtroppende ledere midt i fleisen. Kommentarfeltene koker, og flere nevner at fellesskapets midler blir sluset ut i rekordfart til grådige arbeidstakere som får mer enn til salt i grøten i sin pensjonisttilvaerelse.
Det er høyst forståelig og ikke minst betimelig at disse spørsmålene blir adressert, men hvem er så de som fremforhandler og så godkjenner disse avtalene? Hvorfor går de under radaren?
Jeg minnes et møte mellom en direktør på en tidligere arbeidsplass, fagforeningsrepresentanter og noen forsmådde arbeidstakere. De stilte spørsmål om hvorfor de de siste årene bare fikk uttelling for sentrale forhandlinger, men årlig ble forbigått av nyansatte med lavere eller lik kompetanse og atskillig kortere ansiennitet. De ble møtt med direktørens mest selvfølgelige svar om at det kostet å konkurrere om de beste. Helt uten sammenheng ble en annen direktør
dratt inn i samtalen om et avsindig lønnsnivå, og fremstilt som et scoop. Det hører med til historien at den sistnevnte direktøren ikke engang egnet seg for «tørkeloftet», og man ikke ante sin arme råd om hvordan man skulle bli kvitt vedkommende.
For det er ikke alltid sammenheng mellom lønnsnivå og innsats og utøvelse av sin stilling. Faktisk koster det gjerne mer enn det smaker til syvende og sist. Det blir litt som med Askeladden. Det er mange som baerer bedrifter, men som i det stille ikke ber om for mye. Likevel er de sammen med sine gode hjelpere helt nødvendige å ha for at ikke skuta skal gå på grunn.
En renholder er blant de aller mest lavtlønte yrkesgruppene i Norge, men hva skjer dersom renholderne legger ned sine mopper og bonemaskiner? Da blir det full stopp fordi ingen andre kan arbeide der om ikke søpla tas ut og forholdene er gode nok til å vaere på jobb. Vi er avhengige av at de utfører jobben sin skikkelig – daglig.
En toppleder kan man vaere foruten i mange tilfeller i lengre perioder, ettersom de selvsagt ikke står alene i bedriften.
Så er det det berømmelige scenariet med å ta mannen eller ballen. Én ting er ledere uten magemål og frimodighet til å anse sin kompetanse som uerstattelig med naermest
noen andre på kloden, men hvem godtar og godkjenner disse vilkårene?
I Jan Roger Olsens tilfelle skal det bli interessant å se om han får medhold i hva han har blitt lovet i utgangspunktet, og om avtalen må bli stående? For noen har vitterlig godkjent denne på forhånd.
I alle disse sluttpakketilfellene har bukken ikke slitt seg og forsynt seg av havresekken. Havresekken er blitt båret på gullfat direkte til bukken, og dette er gjort med viten og vilje. Der ligger den groveste feilen.