Eøs-elefanten på Øvre Slettheia
Den kun seks år gamle barnehagen i Øvre Slettheia må nå trolig rives og bygges opp igjen for 42 millioner kroner. Hvordan kunne dette skje?
Det vi vet er at et navnløst tysk firma fra Schmalfeld fikk anbudet og siden gikk konkurs. Firmaet «gjorde seg utilgjengelig» da kommunen prøvde å påpeke skadene, med påfølgende erstatningskrav som naturlig følge. Ordfører Furre omtaler saken som «helt pyton», varaordfører Kristiansen som «forferdelig», mens Mette Gundersen fra AP kaller saken «nedslående». Vi stiller oss bak samtlige karakteristikker.
Etter vår mening finnes det imidlertid i denne saken en elefant i rommet, nemlig Norges forpliktelser i forhold til Eøs-avtalen – og naermere bestemt på Eøs-avtalens krav til anbud i hele Eu-området når det skal bygges i offentlig regi. Rødt har vaert en pådriver for at reglene korrekt skal følges, som da kontrollorganet ESA tok tak i prosessen rundt parkeringshuset under Torvet. Uansett; Viktige rammeverk som dette bør jevnlig debatteres, og etter saker som Øvre Slettheia barnehage bør det også problematiseres. E tter Eu-reglene er vi tvunget til å ta det billigste anbudet når andre kriterier er ryddet unna, som i dette tilfellet der kvalitet skulle tillegges 40 %, mens pris skulle telle 60 %. Dette er forøvrig nøyaktig det samme kriteriet som anbudet på Sørlandsbanen ble vurdert etter, og som det britiske Go-ahead vant. I en britisk nettundersøkelse der 14.000 brukere er spurt, slaktes Go-ahead og ender opp helt på bunnen sammenliknet med andre aktører. Nå er det kanskje tidlig å forskuttere «Ryanair-tilstander» på Sørlandsbanen, men saerlig tillitvekkende er slike skussmål ikke. Som kjent har ikke Stortinget klart å få innsyn i hvilke fortrinn de hadde framfor NSB og svenske SJ.
Rødt er og har vaert en tydelig og kritisk stemme i forhold til EØSavtalen. Eiendomssjef Gram i Kristiansand kommune kommenterer lakonisk spørsmålet om tvangen i å følge anbudsreglene om pris når konkurransen først er utlyst: «Man kan ikke trekke noen i poeng fordi du ikke kjenner dem» (Fvn. 13.02.). Slike uttalelser viser kanskje hvilken avmakt en kommunal byråkrat føler på i dette systemet. For slik er EØS' anbudsregime. Eøs-eksperten Dag Sejerstad skrev om dette i en kronikk allerede i 2003. Den gang lød det slik:
«Sett fra kommune-norge er anbudsreglene det mest iøynefallende ved Eøs-avtalen. Alle offentlige innkjøp over ei grense på 1,6 millioner kroner må legges ut på åpent anbud over hele Eøs-området. (...) Tilsvarende krav om åpne anbud i alle Eøs-land gjelder også for større offentlige anlegg og byggeoppdrag. Ved disse anbudene må leverandører og entreprenører fra andre Eøs-land stilles på lik linje med norske. Så sant anbudskrava er oppfylt, skal billigste tilbud velges. Det er ikke lenger mulig for kommuner og fylkeskommuner å styre kontraktene mot lokale selskap for å sikre lokalt naeringsliv og lokal sysselsetting. Eøs-kravet om anbud begrunnes med at det vil spare det offentlige for store beløp. Konkurransen mellom ulike anbydere skal i teorien presse prisene nedover. Men det går ikke alltid slik. EØS påtvinger oss et regelverk for offentlige innkjøp som blir byråkratisk og dyrt. Det var konklusjonen da Statskonsult undersøkte ordningen våren 1997.» «S pare det offentlige for store beløp!". Her har Eøs-regimet vaert med på å påføre oss den konsekvens at kommunen må ut med 42 millioner kroner fordi en useriøs aktør har kommet, bygd og stukket av med pengene. Og det mens eiendomssjef Gram vedkjenner seg sin avmakt der byggfolkene, tross påpekninger, ikke forsto språket kontrollørene snakket og hadde en akkurat passelig forståelse for hva norske forskrifter påla dem. Harald Furre kalte nylig Eøs-avtalen i denne avis for «uerstattelig», og beskriver hvordan han mener den skaper velstand og økt produktivitet. «Verdiskaping trenger trygge rammer», lød det. Vi mener det er det motsatte av trygge rammer vi ser når vi studerer effekten av avtalen, saerlig etter EUS øst-utvidelse i 2004 da fri flyt av arbeidskraft ble iverksatt. Vi ser at norske entreprenører taper i kampen om oppdrag fordi sosial dumping følger med på lasset, slik vi ser i Slettheia-saken (der arbeiderne ble tvunget til å jobbe om natta for å holde fristen). Norsk byggfag tappes for kompetanse og produktiviteten svekkes fordi det alltid fins billig arbeidskraft å hente inn fra et umettelig arbeidsmarked fra Øst-europa. Et tidligere skrekkeksempel på hva dette regimet fører med seg er sveiseskandalen ved renseanlegget på Odderøya. V åre meningsmotstandere kan komme til å hevde at saken på Øvre Slettheia ikke har noe med Eøs-regelverk å gjøre. Vi mener det er en konsekvens av svakhetene ved dette systemet. Rødt løftet i fjor, sammen med Arbeiderpartiet, frem en interpellasjon som omhandlet regelverket eksterne byggleverandører må forplikte seg til, og et enstemmig bystyre sendte stafettpinnen videre til administrasjonen – som utviklet og presenterte flotte forbedringer, blant annet med inspirasjon fra den såkalte «Oslo-modellen». Vi må ta laerdom av saken på Øvre Slettheia, og sørge for at den blir den siste i sitt slag. Men da må vi diskutere systemet i sin helhet – og i denne helheten er også anbudssystemet vi har forpliktet oss til gjennom Eøs-avtalen en sentral del.
Vi må ta laerdom av saken på Øvre Slettheia, og sørge for at den blir den siste i sitt slag.