Samtalene her ble lokalhistorie
Camilla Bøksle gikk 250 ganger på samme kafé med bestefaren. Hun er glad han ikke kan lese boka hun har skrevet om ham.
– Først var jeg sammen med ham mest for å vaere et snilt barnebarn, men etter hvert ble dette det aller viktigste jeg gjorde. På denne kafeen var vi hver uke i fem år, sier Camilla Bøksle (48). Vi sitter på Cafe Opus på Sørlandssenteret. Dette ble favoritt-treffstedet for henne og bestefaren Birger Bøksle på slutten av livet hans.
– Han var helt betatt av lyset her, og han snakket om hvor flott det ville vaert å danse wienervals her, sier hun og vinker gjenkjennende til servitøren bak disken. Det tar ikke lang tid før han er på plass med et stort glass té til henne, slik som så mange ganger før.
Men nå er hun her uten bestefaren, for han døde i november 2017. Sist uke kom hun ut med romanen «Det er vakrest når det skumrer». Den er resultatet av vennskapet som oppstod mellom de to.
UTEN FILTER
– Jeg er glad han ikke skal lese den. Han var god til å si fra om noe ikke nådde helt opp, og det gjorde det som regel ikke. Han var helt uten filter, sier hun.
Litt derfor følte hun ekstra stor glede og lettelse da Faedrelandsvennens anmelder Emil Otto Syvertsen forrige uke kastet en begeistret terning fem for debutromanen.
«Camilla Bøksle (48) fra Kristiansand har skrevet en vellykket, vakker og engasjerende roman med utgangspunkt i samtaler med sin farfar, Birger Bøksle», skrev Syvertsen.
– Det var så jeg hadde lyst til å holde avisen med anmeldelsen opp slik at han kunne se den. Jeg har jo følt et ansvar for å ta vare på det han fortalte, sier hun.
MANGE KUNSTNERE
Den kunstneriske åren er dyp i kristiansandsfamilien. Camillas far (som er sønn av Birger) er visesangeren Ivar Bøksle, og hen- nes søster er popfolksangeren Helene Bøksle.
Gamle Birger drev både med poesi, sang og skuespill. Men størst av alt var lidenskapen for kunstmaling, som han drev som selvlaert mesteparten av livet. Ifølge en mann som Kjell Nupen hadde Birger Bøksle et stort talent, men det var først som 86-åring han lot seg overtale til å holde separatutstilling på Kunstforeningen.
– Han malte enormt mye, og det smertet ham å selge bildene, sier Camilla.
Bestefaren drømte om et liv som kunstner og bohem i Paris. I stedet følte han seg lenge fanget som postmester på Lund. Vennskapet med barnebarnet oppstod først da han hadde vaert enkemann noen år.
– Det startet da han mistet sertifikatet og trengte hjelp til å bli kjørt rundt, sier Camilla.
Fram til da hadde hun opplevd bestefaren som ganske krevende med sitt evige snakk om gamle dager. Men snart oppstod en helt annen kontakt mellom de to.
– Det hadde gått på repeat i mange år, men siden jeg nå fikk hele dagen med ham begynte jeg å spørre. Og med informasjonen fra forrige samtale kunne jeg bryte inn, og jeg kom dypere og dypere i historien om dem han snakket om. Da jeg kom hjem etterpå, satt jeg gjerne og noterte et par timer, forteller hun.
På denne måten fikk hun et meget detaljert bilde av hvordan 1920-årenes Kristiansand så ut, og også av menneskene som bodde her.
– Når du blir så gammel som han var husker du gjerne det første i livet veldig sterkt og detaljert. Vi kunne faktisk bevege oss rundt i byen sammen mens vi satt her på kafeen. Vi gikk rundt i portrommene, og for ham var det en ny måte å fortelle historien sin på. Han var ikke redd for å dø, men han var redd for å bli glemt: At både han og alle menneskene han husket bare skulle forsvinne. Det at jeg jobbet med en bok om det ga ham stor glede, sier hun.
UKEBLADNOVELLER
Camilla Bøksle har alltid skrevet, selv om hun først nå romandebuterer.
– Det er skriving som får «ligningen til å gå opp» for meg, sier Bøksle som tidligere har vaert publisert som ukebladnovelleforfatter.
– Det er en egen sjanger som kan laeres. Jeg så aldri novellene mine på trykk før jeg plutselig en gang kom over en på venterommet på et legevaerelse, ler hun.
Til arbeidet med «Det er vakrest når det skumrer» fikk hun god konsulenthjelp fra Annabelle Despard før hun fikk manuset antatt av Bokvennen forlag.
– Har du flere bøker innabords? – Ja. Det vil bare ikke stoppe nå som døra er åpnet. Jeg kan sitte 12–13 timer og skrive hvis ingen forstyrrer meg. Jeg kommer med ei barnebok nå i mars, sier Camilla Bøksle.
UDRAMATISK BORTGANG
Bestefaren Birger ble nesten 97 år, og han insisterte på å bo hjemme helt til det aller siste.
– En gang falt han om og ble liggende på kjøkkengulvet. Jeg innbiller meg at han syntes dette var en altfor kjedelig måte å dø på at han til slutt klarte å karre seg bort til telefonen for å få ringt etter hjelp. Han så nok for seg sin utgang som noe mer spektakulaert, gjerne med litt englekor, sier hun.
I stedet sovnet bestefaren udramatisk inn i en seng på Valhalla omsorgssenter omgitt av sine tre barn, tre dager etter at han hadde fått smerter i magen. Det viste seg i ettertid å vaere magekreft.
– Han var helt sikker på at han skulle på kino med datteren dagen etter. Døden kan vaere veldig hverdagslig, slik som en fødsel og alt annet i livet ofte er.