Bålkaffe, eimen av oljeblanda bensin – og eit varmande smil
Det surrar som i ei bikube, midt i fellesferien. Eksosen ligg som eit teppe øve dalbotnen. Kaffebålet er framleis varmt. På leirplassen finn eg restar av bålsteikt sauekjøt og heimebaka lefser. Det er liv i gamle glør.
Eg har funne vegen til dei djupe skogane, midtvegs mellom Haegeland og Finsland. Fem spreke kvinnfolk er i ferd med å avslutte eit tre dagars kurs i stell og bruk av motorsag. Hogstteknikk, kvisting, filing av sagkjede, tryggleik på arbeidsplassen – og arbeidsglede på blå resept. Eit sjeldant spanande og minnerikt oppdrag for ein omstreifande bladfyk.
ALDRI SETT SEG ATTENDE
Eg he avtale med Jannicke Modell Røhmen. Noko så sjeldant som ein kvinneleg skogsarbeidar. I dag er ho kursleiar. Etter tre strevsame dagar ute i hogstfeltet kjem elevane hennar fram for å take i mot eit høgthengjande kursbevis. Stolte jenter. Tøffe jenter. Sagflis i flettene. Sveitte i panna.
– Bruk nå hovudet minst like mykje som musklane, seier Jannicke medan ho tek avskil med elevflokken. Ho veit meir enn dei fleste kor farleg reiskap ei motorsag kan vere dersom ho ikkje vert brukt med vet og forstand.
Jannicke Modell Røhmen er fødd og alen på Byåsen i Trondheim. Alt i tidlege ungdomsår tok ho seg sumarjobb som skogsarbeider i dei kommunale skogeigedomane på heimstaden. Planting, rydding, hogst og ungskogpleie.
Ungjenta skjønte raskt at det var i skogen ho høyrde heime. Det var her ho trivdes – det var her ho staka ut den vidare kursen på livsvegen. Stø kurs. Etter ei tre-årig utdanning som skogsingeniør he ho i grunnen aldri sett seg attende. Ho vart verande i skogen.
Det var kjaerleiken som fekk Jannicke til å slå rot her på våre breiddegrader. Midtvegs mellom Evje og Arendal finn du ein smal og kronglute veg som fører deg langt inn i fjellheimen. Inn i øydemarka. Langt unna både kolonialforretning, offentlege skjenkestover, kulturelt snobberi og stressande handlesenter. 17 km lenger framme kjem du til den vesle grenda Skjeggedal. Åmli kommune. Sju fastbuande sjeler, fire frittgåande jakthunder, omlag 70 hjort – og eit mobilnett som er totalt fråverande.
BRUREPAR PÅ KVAR SIN HEST
Jannicke og Lars Johann gifta seg i Tovdal kyrkje. Etter vigselen reid brureparet på kvar sin hest, åtte kilometer øve heia – til Skjeggedal. Resten av brurefyet måtte take seg fram til fots. Under vegs vart det sjølvsagt servert både stuttreist spekemat og heimebryggja øl.
Festmåltid med himmelkvelven som tak – og med Vår Herre som gjest. På galleriet. Festmåltid i deira eigen katedral. Vidsyn, høgt under taket, gjestfridom - og ekte kjaerleik.
Det er på heimegarden til Lars Johann den vesle familien he funne sitt eige paradis. Mor og far – og to flotte jenter som i skrivande stund er sånn omlag midtvegs i puberteten. Livet framføre seg.
Dei he meir enn nok tumleplass. Eigedomen deira strekkjer seg øve eit areal på meir enn 19 000 da. Mykje av desse endelause viddene er i dag tapetsert med velvaksen og hogstmogen skog. Velstelt skog. Verdfullt arvegods for mange generasjonar frametter. Her på Skjeggedal he dei fagleg kontroll på det meste av det som skjer i utmarka. Jannicke, skogsingeniøren, er tilsett som faghjelp i skogbruket – medan Lars Johann er skogbrukssjef i Iveland og i Evje & Hornnes. Dei er kvarandre sin eigen faglege rådgjevar.
– MEST ALL MI TID I SKOGEN
– Ja det blir mykje tale om skog, om tilvekst, om ballansekvantum og om tømmerprisar, seier Jannicke med eit smil. Eit varmande smil. Ho sjenker seg ein kopp med pisslunka bålkaffe. Ein styrkedrikk som naerast er obligatorisk i kosthaldet hjå denne yrkesgruppa.
– Eg brukar mest all mi tid i skogen, seier Jannicke og let augo kvi-
le på dei siste restane av kaffebålet. Tankefull. Takksam. Glad i livet. Glad i Lars Johann. Når ho ikkje er ute i teneste for det lokale skogeigarlaget – eller når ho ikkje er på synfaring hjå ein av skogeigarane i Froland, Arendal eller Grimstad, ja då finn du Jannicke Modell Røhmen på jakt i eigen skog. På jakt etter elg, rådyr eller hjort. På jakt etter tiur og rype.
– Ja eg jakter på alt bortsett frå hare, seier Jannicke utan heilt å forklare kvifor.
Nå treng ho likevel ikkje gå så himla langt for å finne seg ein høveleg hjort. På tunet he familien 70 avlsdyr gåande på beite. Hjort som etter kvart produserer det beste kjøtet du berre kan tenkje deg. Kortreist, velsmakande. Kjemisk fritt for både eksos, illeluktande klimagass og urbant genmateriale. Etterspurd vare hjå dei mest eksklusive matstovene naerare kysten. I hovudstaden medrekna.
– Eg vil truleg ikkje få eit ettermaele som korkje meisterkokk eller den perfekte husmora – men du verden kor gildt det er når eg kan eksperimentere med ulike smakar, ulike matrettar, med utgangspunkt i dei råvarene eg finn her på garden. Både kjøt og plantemateriale.
Det vert ei eiga stemning når gode vener tek bordsete i bestestova og faer servert eit heimelaga festmåltid. Raudt kjøt og grøn salat frå Skjeggedal. Tytebaer, graslauk og kantarell.
– Ja, sjølvsagt faer eg mange kommentarar for namnet mitt. Det er vel ikkje heilt vanleg å heite Modell. Saerleg i oppveksten fekk eg mange kallenamn. Eg har sjølvsagt vorte omtala som både modellfly, modellbåt – og modell.
Jannicke ler hjarteleg. Ho ler mykje. Ei saers triveleg jente å vere i lag med. Ei jente som vert teken godt imot når ho reiser rundt til skogeigarane i røystekrinsen for å hjelpe til med driftsplanleggjing, økonomiske spursmål – eller kan hende med praktiske gjeremål i skogen.
Du køddar ikkje med Jannicke. Fagleg sterk. Trygg på seg sjølve – glimt i augo. Ho handsamer motorsaga, traktoren, Iglandsvinsjen, slaktekniven og jaktrifla betre enn dei fleste mannfolk. Ein ekte skogsarbeidar. Ikkje berre Modell. Ein god rollemodell.