Ujevnt teater om viktig tema
«Lik og del» er en viktig forestilling. Dermed er det ikke sagt at den er veldig god. Deler er fremragende, annet er langdrygt.
Danseren Ahmad Joudeh i saerdeleshet, og også Tomos Young, gjør denne forestillingen til en visuell opplevelse av de sjeldne. Joudehs «prolog» - en ganske lang og heftig dans i åpningen av stykket, og også hans dervisj-dans mot slutten – der han som den eneste i ensemblet belyses, mens de andre fire også forsøker seg i kunsten men danser i skyggen – er to høydepunkt. Et tredje er en visjon av verdens undergang, et requiem for menneskeheten, tonesatt av kirkemusikk og med samtlige medvirkende i dødskamp på gulvet.
– GODE INTENSJONER
Det er mye godt å si både om intensjonene og om teksten i forestillingen «Lik og del» som hadde premiere i Kildens intimsal fredag kveld. Teatersjef Birgit Amalie Nilssen er ansvarlig både for tekst og regi. Forestillingen reiser spørsmålet om det er lurt at forfatter også har regi. Jeg vil tro at en deling av oppgavene her hadde resultert i mindre tekst og mer teater. Det er nemlig i overkant mye ord her. Selv om det nettopp er ord det handler om, de ordene vi skriver på sosiale medier, saerlig Facebook. Nilssen refererer til kristen religion i Johannesprologen, begravelsesritualet og en omskrivning av Fadervår. I dans refererer hun også til Islam. Teksten er ellers lang og omfattende, dels på rim, mettet av allusjoner og sitater, her er både Nordal Grieg og Halldis Moren Vesaas og flere. Alt er fordelt på de fem på scenen.
På scenen, en slags sandørken forsynt med en vippe i perfekt balanse og en masse treklosser, befinner seg de to danserne og skuespillerne Maria Mozhdah, Ghopi Prabaharan og Ingrid Liavaag. De står vekselvis frem og sier hvem de er, og siterer kjente mennesker, ikke minst folk bak Facebook, politiske aktivister i ulike land og forskere fra ulike tider. Til å begynne med er det hverdagslivet som står i fokus, hva vi liker og deler, hvordan vi bruker og misbruker språket på sosiale medier. Etter hvert strammes grepet, og mot slutten er det Kinas mektige leder som får fortelle sin historie og naermest forutsi et slags kinesisk verdensherredømme gjennom digitalt overtak.
– OVERTYDELIG
Hun har mye på hjertet, Birgit Amalie Nilssen. For mye på en gang, synes jeg. Hun har også utrolig flotte ressurser tilgjengelig i denne forestillingen som er utviklet i et samspill mellom de deltagende. Resultatet er noe overlesset, sprikende og ikke minst overtydelig. Her bygges plattformer og murer med klossene, og utsagn balanseres på vippa. Mye kunne vaert overlatt til tilskuerens fantasi. Noe kan anes og forståes uten at vi får det inn med teskje.