Magnus Berg Band rocka i bluesklubben
Lørdag kveld prøvde en ung mann fra Østfold å jevne Håndverkeren med jorden ved hjelp av gitar.
Nordmenns kjaerlighet til blues er en av de få tingene her i verden man alltid kan stole på. Nyoppstartede Christianssand Blues & Roots Club – som i tillegg til blues lover å booke innenfor beslektede sjangre som americana og rock'n'roll – kunne melde om fullt hus allerede på åpningskonserten for en liten måned siden.
Deres andre arrangement er et sjeldent tilfelle hvor stjernen på scenen godt kan vaere yngstemann i lokalet.
Et-par-og-tyve år gamle Magnus Berg fra Skiptvet i Østfold er nok en av disse supergitaristene som tilsynelatende bare popper opp av det norske jordsmonnet med noen års mellomrom. Og i beste bluestradisjon kommer han komplett med sin egen mini-mytologi: Begynte å spille da han var seks, sto på scenen da han var 12, ga ut album da han var 15, har siden spilt verden rundt og knyttet kontakter i sjangerens mest fornemme sirkler.
På Håndverkeren lørdag kveld stiller Berg sammen med Tomas Pettersen på trommer og Bo Berg på bass. Det råskårne formatet fører uvegerlig tankene til klassiske bluesrock-trioer som The Jimi Hendrix Experience og Cream, men i Faedrelandsvennens ører minner Magnus Berg Band mest av alt om Stevie Ray Vaughan og hans Double Trouble.
Det er noe med det økonomiske trommespillet, de funky bassgangene, tonen i gitaren og hvor naturlig alt henger sammen med alt.
Kveldens ytterpunkter – innimellom de mange og intense gitarekskursjonene – blir en jazzete bass-solo, et par kraftig oppjagede country-shuffles og en cover av B.B. King-bluesen «It's My Own Fault».
I sistnevnte Berg viser klassiske showmanship-takter: Midt i en solo som bare blir stillere og stillere og mykere og mykere, tar han med seg gitaren ut i salen, plugger helt ut og spiller rett inn i øret på én og én tilskuer. Derfra og ut har artisten publikum i sin hule hånd.
Så kunne man alltids ønske seg mer fokus på selve låtene. Titt og ofte føles det som om de er lite annet enn unnskyldninger for unge Berg til å drive oppvisning på instrumentet sitt. Men så vil man jo ikke høres ut som en gledesdreper heller.