Sterk avslutning på «Game of Life»
«Prospektkabinettet» er en kryptisk tittel som skjuler en perle av en utstilling.
Kuratorduoen Freuchen og Tenningen tegner et dystert bilde over Kristiansands fremtid med sterke, visuelle verk.
Prospekt er latin og betyr «å se frem». I eldre kunst ble begrepet brukt om by- og landskapsskildringer – i dag assosieres prospektet med eiendomsbransjens glansede brosjyrer med drømmen om det perfekte liv. Kabinett er et eldre ord for skap, gjerne et praktmøbel der man hadde sine fineste gjenstander. Men i dag assosierer vi kanskje mer negativt, som i skrekk-kabinett? I den siste utstillingen i serien «Game of Life» i Kristiansand Kunsthall har Jan Freuchen og Sigurd Tenningen laget ordsammenstillingen «prospektkabinettet».
PAPP-PANTHEON
Overbygningen i utstillingen er Jonas Majors pappkonstruksjoner. Lukten av fersk papp er sterk i lokalet og vi inviteres inn i ulike arkitektoniske rom som henger svevende fra taket. Vi beveger oss inn i små verdener av buer, arkader, trange ganger og åpne hvelv. Noen av rommene er trange og klaustrofobiske, mens andre er åpne og sakrale. Major, som vi på Sørlandet kjenner fra sin mesterlige løsning av gangbroene inn i Torbjørnsbu Gruver på Bomuldsfabriken, leker her fritt med arkitekturhistorien. Han bygger til og med en egen papp-pantheon, og linjene fra det romerske tempelet til Kristiansands moderne prospekter gir utstillingen en viktig tidsdimensjon. For hvem eier stedene våre? Er det riktig at kapitalistiske utbyggere med trang til profitt (og mangel på estetikk) fritt får ture frem med sjelløse prosjekter og prospekter?
FORBRUKERKÅTE BESTEFORELDRE
Tanken videreføres i sal 2 der Kvadraturens rutenett smuldrer bort mens restene av Barcode-bygninger ligger som tomme skall igjen i byen. Der Pantheon var en viktig referanse hos Major, er Olaf Isaachsens «Udsigt mod brandvagten/brandbillede» fra Christiansand (1892) et viktig tidsbilde her. Isaachsen maler Kristiansand i ruinene etter bybrannen i 1892 og minner oss om at en gang blir Kanalbyen, Tangen og de andre klossene også ruiner. Hva vil stå igjen fra vår tid? Forgjengelighetstemaet står sterkt. Joungs «Entreprenør, Underleverandør og Nedfallsstein fra fasade, Barcode» viser utviklingen fra prosjekt til ruin, og Endre Aalrusts maleri «Creative Class» (2017) viser den forbrukerkåte besteforeldregenerasjonen som turer frem med nose-jobs og sydenturer mens verden smuldrer.
EN ETTERLENGTET FARGEKLATT
Inne i Majors arkitekturinstallasjonene interagerer ulike verk. Kristian Øverland Dahls skulpturer består av kropper i papp, teip og tre, med teatralske ansikter. Skulpturene står sammen i små intime grupper, de titter ut av vinduet, eller som i samtale. Skulpturene er svaert uttrykksfulle, kanskje nettopp fordi alle følelser er fortettet i figurenes maskelignende ansikter. Tom Lids malerier dominerer fondveggen i sal 3. «Toetasjes kropp, utvidet versjon» er en fargerik perspektivlek, mens «Synlige avtrykk, utvidet versjon» sprer seg fra lerretet og utover veggene med levende mønstre. De står i deilig og vital kontrast til Majors strenge, arkitektoniske rom og Dahls dystre mennesker. Fascinerende er også Lids zeninspirerte skisser «Glemselgress», som kobler seg på forgjengelighetstematikken poetisk og vart. Et melankolsk lydbilde skapes av Robert Dicks verk «Flying Lessons #3», fremført av fløytist Daniel Henry Øvrebø i videoverket med samme navn.
Utstillingen er en sterk avslutning på serien Game of Life. Der jeg synes de andre tre utstillingene var vanskeligere tilgjengelig, lykkes kuratorduoen i her. Etter å ha sett utstillingen, gir ordet prospektkabinett mening.