Kontrastene på Bali
I servicehuset på eiendommen vår bor det en liten familie på tre. Lille Putri er snart tre år gammel. Putris pappa holder på å bli blind.
Putris foreldre har ansvaret for husene og hagen vår. Vi har sørget for at faren har fått en skikkelig undersøkelse hos øyespesialist, og dessverre er det ingenting som kan gjøres. Han lider av samme sykdom som Anne Kat. Haerland, og kommer til å bli blind.
Til daglig deler Putri og våre jenter hage. Dina går ofte ned til henne for å leke litt, og Putri kommer oss gledesstrålende i møte hver gang vi kommer hjem. Hun lever foreløpig et trygt og lykkelig liv, i en oase av en hage. Beskyttet og elsket, og til dags dato har vi aldri hørt henne gråte.
Virkeligheten skal snart slå innover henne. Mine døtre er tilfeldigvis født i Norge, med hvit hud og blondt hår. De har foreldre med utdannelse og som har ressurser til å ta dem med ut i verden og åpne deres horisonter. De behøver aldri å bekymre seg for om det er nok mat på bordet, eller om de kan få klaerne eller utstyret de trenger.
Putris pappa blir snart 100 prosent ufør. Når det skjer blir familien tvunget til å flytte tilbake til landsbyen de kommer fra. Til fattigdommen de flyttet fra da huseier hos oss tilbød dem jobben som vaktmestre. Putris mamma snakker ikke engelsk, og har begrensede muligheter for å få seg en ny jobb. Når fami- lien flytter hjem, flytter de tradisjonen tro inn hos hans foreldre. Der deler de ett rom i en landsby med få fremtidsutsikter, og der det meste Putri kan håpe på er 5 års grunnskole på landsbyskolen. Familiens inntekt kommer til å ligge på rundt 1500 kroner per måned, hvis mor klarer å skaffe seg en jobb. Store kontraster
Kontrasten er enorm. Å gjøre Karla og Dina bevisste de privilegiene de er født inn i har blitt veldig viktig for oss. Selv på skolen må de vaere klar over at sammenliknet med de lokale barna har de massevis av fortrinn som gjør det mer sannsynlig at de kommer til å lykkes i livet. De spiser naeringsrik mat hver dag. De sover i eget rom og kommer uthvilt på skolen hver morgen. De får hjelp med leksene. Vi tror at de har mer enn godt av å oppleve handikappet de startet året med, da de ikke kunne engelsk. Det kunne ikke de lokale barna heller, men allerede nå er Dinas engelsk betydelig bedre enn hennes lokale klassevenninner som har gått på Green School helt siden første klasse.
Neste steg blir å få jentene til å forstå at også hjemme har ulike barn ulike forutsetninger for å lykkes. De som for eksempel har hvit hud, trygge, stabile hjem med sikker inntekt eller deltagende foreldre, har et forsprang ene og alene på grunn av dette. Det betyr ikke at de ikke må jobbe for å skaffe seg sin utdannelse og karriere. Men faktum er at de må jobbe LITT mindre, og de slipper unna med LITT mer. De må vaere klar over denne flaksen de er født inn i. De må vaere ydmyke overfor den, og de må gjøre det de kan, hele livet gjennom, for at andre mennesker rundt dem, med litt faerre privilegier, også slipper frem. Privilegium å vaere mann
Et slikt privilegium som var tema på Valentines Day på Green School i år, var privilegiet det er å vaere mann. For selv om mine døtre naermest er født med alle privilegiene et barn kan fødes inn i, mangler de ett: de er ikke menn. Det er enormt viktig at alle menn, også i likestilte Norge, er bevisste sitt privilegium. Det er bare å ta en titt på statistikken for å se at menn tjener mer og har lettere for å gjøre karriere. Det gjør de som følge av et privilegium som er nedarvet i generasjoner, og som jeg er redd unge såkalte likestilte menn av i dag, ikke er seg bevisst. De ser ikke problemet fordi de tenker på kvinner som likeverdige. På grunn av denne blinde flekken, ser de heller ikke at kvinner i Norge slett ikke er så likestilte som de tror. Og nettopp derfor kan ikke Karla og Dina regne med å gjøre like stor karriere som sin storebror, uten å jobbe litt mer enn ham. Dessverre.