Et hundeliv
Det første jeg tenkte på da min kone sa at vi skulle få oss hund var at hunder, tross alt, kan avlives. ● Min kone overrasker stadig med sine mange talenter, hun spiller blant annet trombone. Det var nok ikke akkurat trombonespillinga som fikk meg ned på
Jeg hadde aldri hatt hund. Men nå har vi altså en sprell levende goldendoodle – som etter alt overmål i tillegg elsker musikk. Kun én sangstemme kan hun ikke utstå; hennes matfars.
● Det var ingen som ville ha lille Joni Mitchell. En goldendoolde skal visstnok ha gyllen pels. Joni var svart som natten. Vi tok den med glede. En goldendoodle oppstår når den grasiøse, vakre og intelligente kongepuddelen pares med den tykke og dumsnille golden retrieveren. Ideen om høyere enhet stammer nok ikke herfra. De første ukene veide dens sjarmerende framferd opp mot all tissingen på parketten, spising av sko og skremmebjeffing. Men da hun hadde jagd to syklister opp i et tre i Baneheia, veltet tre pensjonister og #meetoo-et Ansgarskolens kopimaskin, begynte jeg å frykte at jeg måtte rømme byen for alltid. Kunne dette bli verre?
● For en stund tilbake skulle jeg synge i en begravelse. Jeg satte meg ned ved pianoet hjemme for å øve. Joni, vår lille hund, satte i gang å hylgråte. Aristoteles skal ha sagt at det finnes et slektskap – et indre forhold mellom sjel og musikk. Men hvordan reagere på musikk når man etter alle solemerker ikke har sjel? Jo, man hyler. Jeg fikk aldri forberedt den begravelsesjobben. Ingen krise. Den jeg skulle spille for var jo død likevel.
● Da vi var på Eu-kontroll, beit Joni av øret til mekanikeren mens han lå under bilen vår. Jeg beklaget på det sterkeste. Flat kunne jeg ikke legge meg, for der lå jo bilmekanikeren. Etter å ha tatt betalt i dyre dommer for å bytte reimer, stag og plugger som ikke finnes i eventyrene en gang, var dette med øret nesten litt fortjent, tenkte jeg i mitt stille sinn. Dette skjønte tydeligvis også Joni. Det var som om vi plutselig forstod hverandre. Hun leste mine tanker. Vi var blitt et team. Etter dette har vi ikke sett oss tilbake.
● Mange hevder at hunder er programmerbare maskiner hvis mening kun er jakt, søk eller vokting. Joni er mer enn en maskin. Hun har personlighet, dannethet og smak. Bak de brune øynene skjuler det seg et eget liv, hverken mer eller mindre. Noen ganger virker det som om hun både har lest Solstad, backpacket i Himalaya og enkelt kan drøfte Haydns sonatesatser fra sent 1700-tall. For eksempel får jeg ikke gå med forskjellig farge på sokkene. Caps og skjorte på jobb kan jeg bare glemme. Hun er min Jan Thomas.
● President Putin bruker ofte labradoren sin Konnie til å sette an tonen i forhandlinger. Putin har skjønt at hunder har et innebygd folkekompass. Møter jeg folk som trekker seg unna hunden min, eller får Joni til å knurre, tenker jeg at for slike personer er livet for kort. Men så minnes jeg; jeg var også meget skeptisk før Joni kom inn i vårt liv. Der jeg nå har farger, var jeg før Joni, grå. Jeg hadde mer enn nok med meg selv. Ingen har godt av bare å ha nok med seg selv. Jeg sier hver øy, sin hund! Kanskje den har gjort mitt hjerte større og min sjel varmere. Det stemmer nok det Kundera skriver i «Tilvaerelsens uutholdelige letthet»; En hund, det er som en link til paradiset selv!