Når livet ikke er til å holde ut
«Svakheten baerer på en stor hemmelighet, kunnskapen om hva som egentlig er varig og verdifullt i livet», skriver den finske forfatteren og terapeuten Tommy Hellsten i en av sine bøker.
Når vi plutselig utfordres av sykdom hos oss selv eller hos de naermeste, av kriser i økonomi eller annen nød, oppdager vi gjerne at vi står naermere livet enn ellers. Selv om man skulle tro det var motsatt. Vi utfordres på to måter, ved å stå sammen og bruke mest mulig energi på den som er syk eller sliter, og ved å ikke glemme de andre. Vi må gjøre begge deler, men det er ikke det mennesker er flinkest til. Det ikke tilfeldig at skilsmisse forekommer oftere etter kriser enn ellers.
1700-tallspoeten William Blake var opptatt av motsetninger.
«Du vil ha den sprø kombinasjonen mellom plikt bundet opp mot din egen frihetstrang», sa han. Den kampen fører vi alle hele livet. Blake snakket om å bestemme over sitt liv, eller la andre bestemme. I kriser føler vi en plikt til å vaere med den som lider, mens friheten er å glemme. Ikke alt kan glemmes. For er det naert nok, involveres vi så sterkt at man ønsker det var en selv som ble rammet. Da blir man lammet.
Itilfeller der fortvilelsen ikke går over, handler det mer om en tredje vei, en farlig vei som er vanskelig å balansere på. Balansering er kunst, og få av oss er kunstnere. Vi gir etter for sorgen og lidelsen, lar tårene strømme og galskapen råde. Noen går helt tomme og må la andre overta styringen.
Jeg ble nylig fortalt om en som lot postkassa fylles opp med regninger, til inkassoselskapene overtok. Vi bør minne hverandre om at det er lov å resignere, selv om samfunnet for øvrig ikke har ordnet det slik. Da må noen andre overta en periode.
Svakhet eller fortvilelse forbindes som regel med noe negativt. Man skal vaere sterk, «tåle det», «ta seg sammen» og «stå på». Tone Schwarzott skrev i et av sine vakre dikt, at man kan ta seg sammen så mye at man tar seg ut. Noen husker kanskje journalisten Lene Wikander som fikk mange anbefalinger om å tenke positivt og stå på, da hun fikk brystkreft. Man blir ikke lykkelig av brystkreft, og man blir ikke kurert av å tenke positivt, slo hun tilbake.
Vi tillater ikke svakhet, men så skyller den likevel over oss som en bølge, uventet inn fra havet. Jeg tror svakhet er bra. Livet er jo så skjørt og sårbart. I Bibelen står dette om sorgen: «Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden». Jeg tror at hvis vi tør å vaere svake, tåler vi motgang bedre. Og sannsynligvis blir vi klokere.
Dessverre kan det vonde gi rom for destruktive krefter, som gjør at vi velger å ruse oss. Balansegangen mellom fornuft og galskap er forsvinnende liten. Når krisen rammer, infekterer den ofte også det som er godt; som samliv, arbeid og trosliv.
Den franske poeten Jaques Prevert skrev et dikt som på norsk fikk tittelen «Fortvilelsen sitter på en benk». I starten lyder det slik: «På en benk i parken sitter en mann som roper på deg når du går forbi». Poetens mening med diktet er at du aldri må høre på ham, aldri sette deg ned ved siden av ham eller se på ham. For hvis du gjør det, blir livet ditt aldri det samme igjen.
Owe Wikström, den svenske teologen og psykoterapeuten, har besøkt Protestfestivalen flere ganger. Han skriver i sin bok «Leve Langsomheten» at «selve fortvilelsen blir, ved at den faktisk finnes, ved at det er mulig her i verden, en veiviser som peker utover verden». Selve usikkerheten er en virkelighet i seg selv, hevder han. Det finnes ingen av-knapp. I et livsløp kommer det perioder og anledninger der normaliteten og det selvfølgelige opphører, slik at man tvinges til å omformulere sine mål i livet.
Noen ganger tvinges vi til å omformulere livet, til å slippe taket og kanskje til og med starte helt på nytt. Andre ganger trenger vi bare å sette på pause-knappen. Livet gir og tar og gir av og til nye erfaringer, så man må laere seg å gå på nytt. Håpet blir det vi har, og der klamrer vi oss til. De beste sjelesørgerne er som regel de som har vaert ute noen vinternetter.
Det sies at kriser går over, men ikke alle av dem gjør det. Sykdom som ikke kan bli bra, går ikke over. Det gjør heller ikke barnas situasjon når foreldre går fra hverandre. Man venner seg bare til det, i blant.
Lyrikeren Edith Södergran, som døde av tuberkulose i 1923, ble bare 31 år gammel. For nøyaktig hundre år siden skrev hun i «Brokiga Iakttagelser» (1919) at «Fare og usikkerhet er sorgløshetens rette element, det siviliserte livet er tungt å baere». Jeg vet ikke om dette fungerer som trøst, men det er da noe.
Det sies at kriser går over, men ikke alle av dem gjør det.