Eøs-avtalen overstyrer det norske folkestyret Livets gleder

Norge og EU har felles interesse av å handle med hverandre.

Men Eøs-avtalen handler om noe annet enn det å bytte varer og tjenester i felles interesse. Det handler om at Norge på stadig flere områder underlegger seg et fremmedstyre som griper inn i landets egne saker.

Dersom Eøs-avtalen sies opp, har vi fra før av en handelsavtale fra Korvald-regjeringens tid som sikrer eksportinteressene. Denne bør reforhandles slik at mye av det som ligger i Eøs-avtalen av tekniske forhold kan føres videre.

Det er politisk vilje det står på. Motviljen mot å gjøre noe med Eøs-avtalen kan i stor grad bero på et langsiktig ønske om å gjøre Norge til Eu-medlem. Dette ønsket fins ikke hos folkeflertallet, og Nei til EU vil at flertallsviljen settes ut i praktisk politikk.

Eu-tilhengerne benytter Brexit som argument mot å gjøre noe med Eøs-avtalen. Men de vanskene som Storbritannia har med sin Brexit, kan ikke sammenlignes med de vansker en opphevelse av Eøs-avtalen kunne føre med seg. Storbritannia har ingen egen handelsavtale med EU fra før av. Problemet omkring Nord-irlands stilling er også saeregent.

EU står stadig overfor en vidløftig og vedvarende strid mellom det å utvikle unionen til en reell statsdannelse og det å bli et samarbeid mellom suverene stater. Velmenende tyske sosialdemokrater kan f. eks. ønske seg en sterkere integrasjon med det for øye å styrke den sosiale dimensjon og dermed gjøre EU i stand til å møte de problemer som EU selv har skapt gjennom sin ensporede tro på markedets frihet.

Det norske folk har ved to folkeavstemninger sagt nei til norsk medlemskap i EU. Vi har en velferdsstat og et ordnet arbeidsliv som vi bør sloss for, og som blir undergravet av det som følger med Eu-tilpassingen gjennom Eøs-avtalen. Den klare folkevilje er å ta vare på selvstendigheten. EØS er et stort problem i så måte, og det lar seg ikke lenger bortforklare.