Venndølen som holder skistjernene friske
Venndøl og tidligere skiløper Øystein Andersen har som landslagslege en nøkkelrolle i å holde våre skiess friske og raske i VM.
Det er sikkert mange sørlendinger som kjenner ham igjen fra skiløypa. 41-åringen var en god langrennsløper tidlig på 2000-tallet. Kanskje kjenner du ham også som lege. I seks år hadde han en fastlegestilling på legesenteret i Søgne.
Da tilbudet om jobben i skiforbundet dukket opp var det ingen tvil om hva han kom til å gjøre.
BARNA ER IVRIGE SKILØPERE
– Dette var en mulighet jeg ikke kunne si nei til. Da spørsmålet kom måtte jeg ha en runde med familien. Det går med mye tid, og det er mye reising. Rent faglig og interessemessig er det drømmejobben, men familien må vaere innstilt på det, sier Andersen, og legger til:
– Ulempen er at du går glipp av tid med dem. Begge ungene er ivrige med langrenn, og de synes at det er hyggelig at jeg er med på skirenn av og til. Guttungen driver med alpint og andre ting i tillegg, så det er fullt program. Jeg er heldig som har en fleksibel kone som står på og gjør mye for at jeg kan holde på her, sa landslagslegen da Faedrelandsvennen fikk en prat med ham tidligere denne uka.
FRISKE UTØVERE
Da var han med under pressekonferansen med jentene som skulle gå 10-kilometeren i klassisk skivm.
Legen holdt seg i bakgrunnen, og det er et godt tegn. Så lenge legen på langrennslandslaget er anonym er alt bra. Det betyr at det ikke er noe sykdom eller alvorlige skader å snakke om.
Da går langrennslivet sin vante gang med kropper som fungerer.
Kona som er nevnt heter Mirjam. De to ungene er Mathea (12) og Benjamin (10). Selv om bopelen er byttet fra Kristiansand til Nittedal har fortsatt Andersen mye kontakt med sitt gamle miljø.
Ikke minst i Vennesla der han vokste opp.
– Foreldrene mine, Harry og Torill Andersen, bor fortsatt i Vennesla, og det gjør også bror min Hans Tore og søstera Elisabeth som begge har hver sin familie. Det er bare halvannet år siden siden vi flyttet fra Kristiansand, og vi har fortsatt mange gode venner der, sier Øystein om kontakten med familien og hjembygda.
TRIVDES SOM LEGE I SØGNE
Fra 2011 til 2017 var spesialisten i allmennmedisin tilknyttet legesenteret i Søgne, som er et av Norges største. Det er en tid han ikke ville ha vaert foruten.
– Det var en jobb som ga meg veldig mye. Det føltes trygt og godt å ha et stort kollegium i ryggen. Det var mange som heiet på meg som nokså fersk turnuslege, og det satte jeg utrolig pris på. Følelsen av teamarbeid er viktig både som skiløper og lege, og jeg er opptatt av den tverrfaglige biten. Systemet er viktigere enn enkeltpersoner. Det er ingen som blir god alene, sier Øystein Andersen.
Landslagslegen var selv en meget habil skiløper, eller «ikke så verst» som han selv sier. Han har to sjetteplasser på 50 kilometer i NM, og han tok faktisk en 12. plass i verdenscupsprinten som ble arrangert på Karl Johan midt i Oslo sentrum i 2001. I sesongen 2003/2004 var han også med på rekrutteringslandslaget.
Der var han blant annet
sammen med Chris Jespersen og Håvard Skorstad.
– Håvard er tilknyttet Olympiatoppens glidprosjekt, og det er faktisk blitt tid til litt mimring sammen med ham her i Seefeld.
FORDEL AV BAKGRUNNEN
– Er det en fordel å ha vaert aktiv idrettsutøver i den jobben du har?
– Jeg tror det. Det er ikke et «must», men jeg tror det er en fordel. Jeg kan kjenne igjen mye av det som de kjenner på, selv om dette handler om de aller beste. Det er en del av prosessene som er like underveis, og jeg tror det er en fordel å ha kjent på det samme. Jeg har levd et idrettsliv, og min hverdag og treningshverdag har vaert ganske lik den som de opplever, selv om idretten har gjort formidable framskritt siden jeg var aktiv.
Marerittet for en landslagslege er utbrudd av en smittsom magesjau. Det har heldigvis ikke skjedd så langt i dette mesterskapet.
– Den viktigste jobben er gjort i forkant før et mesterskap. Underveis og i oppstarten gjelder det å vaere tilstede, vaere "på" og ha oversikt over det som utøverne kan pådra seg. Jeg skal vaere tilgjengelig og vaere med i diskusjoner om utøvere skal gå eller ikke. Det kan vaere såre og sensible luftveier, eller skade. Min viktigste rolle er å vaere med i slike diskusjoner, og det blir et samarbeid med trenere og utøvere. Dette er noe av det aller mest spennende med jobben.