jakten på tomheten
Som turist vil man komme seg vekk fra andre turister. Den beste måten er gjerne å ta beina fatt.
jeg satt på ryggsekken i duskregnet og kikka skeptisk på den bratte stien opp mot Uxatindar.
Bare knasingen fra knekkebrødet brøt stillheten. Jeg hadde spart det i fire dager, og nå smakte det fantastisk med tjukke salamiskiver og masse majones.
For meg er en god tur en tur med lite folk. Det kan vaere derfor jeg vender tilbake til ødemarka på Island igjen og igjen.
Hvis du er villig til å gå litt (mye) kan du finne spektakulaere landskaper nesten helt uten mennesker. Landskapet ligner ofte på kulisser fra Ringenes Herre og Game of Thrones, (sistnevnte er da også delvis spilt inn her) og det er ikke alltid gitt at stiene er laget av mennesker.
Ikke sånn at jeg har begynt å tro på alver og troll, men flere ganger de siste dagene hadde jeg fulgt bratte stier som jeg etterhvert hadde tenkt var laget av sau som var lei av livet.
På Island kan du heller ikke ta det for gitt at turstien merket på kartet er synlig i terrenget, eller at stien du følger er merket på kartet. Drar du langt nok ut i «høkkis» er det ikke engang sikkert det finnes noe fornuftig kart.
Derfor satt jeg nå og stirret på en kartprint fra nettet før jeg valgte å søke inn i juvet til høyre i stedet for å prøve sauenes selvmordssti opp i høyden. «Uxatindagljufur» stod det på kartet.
LATTERLIG BRA
Det var en god avgjørelse. Den neste timen gikk jeg stort sett og sa «jøss», og «inni helvete», mens jeg lo for meg selv over den vulkanskapte steinkatedralen jeg hadde snublet over. Dette var minst like fantastisk som andre naturattraksjoner jeg har sett på Island, men her var jeg helt alene.
Ingen franskmenn, spanjoler eller amerikanere. Ingen nederlendere eller japanere. Helt stille.
HEMMELIGHET
Siden har jeg prøvd å finne ut om
Uxatindagljufur står beskrevet noe sted, men jeg tror kanskje navnet er for vanskelig til å slå an? Det kan også hende jeg er dum som nå bringer det ut i offentligheten, men det skal vel noe til at denne teksten utløser en lemenvandring til juvet en god dagsmarsj fra naermeste bilvei.
Fem dager tidligere hadde jeg bedt sjåføren på høylandsbussen stoppe slik at jeg kunne hoppe av. Så la jeg i vei nordover til jeg kom ut av mobildekning til et område jeg hadde utforsket digitalt på forhånd.
BUSSLASTER
Det er slike tiltak som trengs hvis man vil komme seg vekk fra turistflommen som de siste årene har skylt over Island.
Hvis du ikke er folkesky går det selvsagt greit å oppsøke stedene som er beskrevet i Lonely Planet. Rullesteinstranda på Snaefellsnes er fantastisk. Her kan du kontemplere mens du prøver å unngå å legge merke til busslastene som ankommer i kolonne hvert kvarter.
Denne motviljen mot overbefolkede naturopplevelser har jeg trolig fra min far. På skiturene i Rondane i barndommen ble han irritert dersom vi ikke kunne finne et sted å spise brunostskiva og drikke kakaoen uten at det var andre folk i synsfeltet.
Her i min sørlandske diaspora tok det titolv år å bli vant til de relativt tett befolkede skogene i Bymarka, men nå har jeg blitt ganske flink. Det er bare hvis jeg møter hele terrengkarusellen på en gang at det skjaerer seg for alvor.
DANSKELEIR
Men når sommeren kommer og rogalendingene invaderer på vannscooter, da rømmer jeg. Fluktruta har ofte gått til regnfulle øyer i vest.
Hittil leder Shetland i folketomhet. Orknøyene var koselig og Faerøyene tøft. Island er likevel favoritten hvis man klarer å komme seg ut av stimen.
Men du trenger såklart ikke dra utenlands for å vandre. Her en sommer var Femundsmarka fin. På forhånd hadde jeg lest en del om strøket, blant annet om en hvit sandstrand. Da jeg naermet meg denne svett og fael etter en dags vandring hørte jeg til min misnøye hoiing og kakling. Støyen kom fra en stor leir med dansker. De badet og brente bål mens de baelma bajer.
Å finne en mini-roskildefestival inne i marka var langt nede på ønskelista. Full av avsky durte jeg videre innover mot svenskegrensa enda et par timer før jeg stoppet ved et vann og slo opp teltet.
KORREKTIV
Som regel er det slik at jo mer øde stedet er, jo mer interessante (les saerere) er gjerne de få du treffer. Etter tre dager i ødemarka på Island begynte jeg å føle meg sånn passe Lars Monsen-tøff. Korreksjonen kom i form av en tysker.
I den svarte lavasanden så jeg ham komme mot meg i jevnt tempo. Han hadde mye mindre oppakning enn meg, og jeg regnet med han måtte vaere ute på en kortere tur.
Det viste seg at fyren hadde startet to uker tidligere fra nordspissen av Island.
Et slikt stunt har jeg til gode å prøve, og jeg er ikke engang sikker på om jeg har lyst. Ei uke med telt og sekk pleier å holde fint både for beina og psyken, og det er som regel det som skal til for å bli minnet på at jeg egentlig liker folk ganske godt.