Jeg elsket å bli tatt med inn i en virtuell verden med få begrensninger og utallige muligheter.
Jeg husker ennå da jeg som barn besøkte onkelen min og spilte Spyro, eller «dragedinosaur med brann i munnen» som jeg kalte det. Dette var mitt første møte med gaming, noe som har blitt en stor del av hverdagen min.
Som barn var jeg aktiv, og jeg elsket å leke ute med venner. Vi lagde snømenn, hoppet på trampoline og gjemte oss for biler, overbevist om at konsekvensene ville vaere enorme hvis sjåførene oppdaget oss. Å forflytte seg fra A til B kunne ta timer, vi fant jo alltid en bakke å rulle ned eller et tre å klatre i.
Men så skjedde det noe.
En dag ble jeg til min store forundring invitert inn, inn, for å leke. Det var hos kameraten min fra nabohuset. Han hadde fått Xbox til bursdagen.
Ballen rullet, plutselig hadde «alle» Xbox og Playstation. Det å spille var jo ikke helt nytt for meg, siden jeg hadde prøvd det hos onkelen min. Men omfanget var nytt.
Jeg elsket å bli tatt med inn i en virtuell verden med få begrensninger og utallige muligheter. Samtidig savnet jeg det å vaere ute å leke i naturen som det ble gradvis mindre av.
Som 14–åring kjøpte jeg min egen ga- ming-pc etter å ha prøvd det meste Playstation, Xbox og Nintendo Wii hadde å by på.
Ikke nødvendigvis fordi jeg spilte veldig mye, men fordi gjennom mange av valgene jeg tok hadde jeg alltid som mål å kunne spille mer, uten at det skulle taere for mye på samvittigheten.
Nå er jeg 21 og har tenkt en del på dette. Spill drar deg inn i en verden med mange, og stadig nye mål som du vil oppnå. Du vil videreutvikle ferdighetene dine og bli bedre, og du vil leve opp til andres, og ikke minst dine egne standarder i en verden som er skapt for å appellere til nettopp deg. Selv kjente jeg at det var vanskelig å balansere det fysiske i den virkelige verden og det virtuelle.
Mine foreldre og sikkert mange andre synes trolig det er vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til barn som gamer - og som sliter med å regulere det. Det kan jeg forstå.
Jeg har ikke noen enkel løsning, men jeg kan gi dere noen gode råd: Først og fremst møt gaming med nysgjerrighet, istedenfor
Jonas Oden Ulset (21)
Gamertag: Ulsett eller Ulsettx (pseudonym i spillverden)
Favorittsjanger: Rpg/actionadventure games/fps Favorittspill det siste året:
– Dark Souls 1, 2 & 3
– Bloodborne
– Rocket League
– Red Dead Redemption 2
Jonas Oden Ulset er journaliststudent og har de siste ukene vaert i praksis i Faedrelandsvennen. Han har skrevet flere reportasjer om gaming.
frykt og frustrasjon. Sett deg inn i spillene, og vis gjerne at du også ser at det kan vaere noe positivt. Bli enige om rutiner og spilletider, og avtal gjerne når spillet skal avsluttes en stund før.
Regulering er viktig. Ikke fordi spillinga er så veldig farlig i seg selv. Basert på egen erfaring er jeg langt mer bekymret for alt man som barn og ungdom går glipp av, hvis spillinga tar for mye plass i livet.
Heldigvis blir det ofte enklere å selv regulere spillingen når man blir litt eldre. Man får (ofte) andre interesser, mer ansvar, kanskje en jobb, og ikke minst en mer voksen og moden hjerne.
Selv har jeg tatt gamingen med meg inn i voksenlivet, men den har ikke lenger høyeste prioritet. I stedet har det blitt en av flere gode måter å koble av på. Gjennom gaming holder jeg kontakt med gamle venner, jeg møter nye fra hele verden og jeg finner et felles treffpunkt med folk jeg ellers ikke hadde hatt så mye til felles med.
Til deg som lurer på hva de egentlig driver med der oppe på gutte- eller jenterommet. Eller deg som irriterer deg over å vente med middagen fordi de bare skal «spille en runde til». Bruk heller energien på å sette deg inn i hva de faktisk driver med.
Snakk med dem. Vaer engasjert. Vis interesse. Resultatet kan faktisk bli at både du og sønnen eller datteren din blir litt klokere.