Han var urokråka som ikke laerte å skrive på skolen, men på jobb i Nordsjøen ble Gordon (65) sjef.
Gordon Øyna kan se tilbake på en lang karriere som brønnleder i Nordsjøen. Han mener skolen må bli mer lystbetont for å hjelpe de som sliter.
–I4. klasse klarte jeg ikke å følge med lenger siden jeg ikke kunne skrive. Når du ikke kan skrive faller resten vekk, forteller Gordon Øydna (65).
Vi treffer ham hjemme i Søgne. Han har fri etter å ha vaert ute på jobb som brønnleder i Nordsjøen.
Han er godt voksen nå. Men han er en av de guttene som ikke mestret skolen, og som vi ofte snakker om.
Nylig la Stoltenberg-utvalget ut sin rapport om kjønnsforskjeller i skolen. Her kommer det fram at det er betydelige forskjeller mellom gutter og jenter gjennom hele utdannelsesløpet (se fakta).
– HVA VAR VITSEN?
For å fortelle hvordan en voksen mann kan klare seg gjennom et helt arbeidsliv uten å kunne skrive, må vi tilbake til Audnedal på 60-tallet. Det var her Gordon vokste opp. Med mor, far og en bror.
Hver morgen og ettermiddag måtte brødrene hjelpe til med å skjaere tønnestaver. I 1. klasse måtte de til Byremo for å begynne på skole. De var ikke mer en 7–8 stykker i hver klasse, og to og to trinn var samlet i en klasse.
De første årene gikk fint.
– I 4. klasse klarte jeg ikke å følge med lenger siden jeg ikke kunne skrive. Når du ikke kan skrive faller resten vekk. Hva var vitsen i å skrive, når det lille jeg skrev bare var feil, tenkte jeg.
Guttungen, som i utgangspunktet var et aktivt barn, ble en urokråke.
– Laererne gadd ikke hjelpe meg. Det var lettere å ikke gjøre det. Da fikk jeg enda mindre med meg, og ble enda mer urolig. Jeg ble ofte kastet ut på gangen for at det skulle bli ro i timen.
– Hva gjorde du da?
– Jeg løp rundt og ventet på at det skulle bli frikvarter, og håpet at jeg skulle få slippe inn igjen.
I dag er han glad for at foreldrene var kloke og støttet ham hele veien. De skjønte at den arbeidsomme gutten deres trengte hjelp. Til slutt ble det avklart at han skulle få ekstratimer, hovedsakelig i norsk og matematikk.
Men det som skulle bli så flott gjorde bare alt verre.
– Jeg ble satt i en gruppe med elever som var psykisk utviklingshemmet. For å kompensere for alt dette ble jeg en skikkelig rakkerunge. På alle måter. Jeg sloss, og jeg pinte elever som var mindre enn meg. Jeg var mobbesjefen så lenge jeg gikk på skolen. Alle andre var jo gode på skolen. Jeg var ikke god i noe, bortsett fra idrett.
Gordon Øydna fikk sju år på skolen. De årene var helt bortkastet, mener han. Han ble aldri utredet for noe. Han ble bare sett på som en vanskelig elev.
– Spesielt de siste årene av skolen tenkte jeg mye på hvorfor jeg ikke fikk sitte sammen med dem som var like gamle som meg. Men det var laereren som var problemet. Det er aldri – aldri eleven sin feil at laereren ikke klarer å laere ham noe, sier han bestemt i dag.
Tross denne starten på skolegangen, endte Gordon Øydna opp som brønnleder i Nordsjøen. Veien gikk via «mekken» til marinen. Deretter ble det annenmaskinistskolen, før han i 1981 fikk jobb i et selskap som jobbet med vedlikehold og testing av brønnutstyr.
Ti år senere ble han innleid som brønnleder i davaerende Statoil. En brønnleder leder et lag på 15–25 mann som vedlikeholder rørene som leder ned til oljen og gassen i Nordsjøen.
I 1998 kom sjokkbeskjeden. Da han fikk mulighet til å søke fast stilling fikk han beskjed om at han ikke fikk jobben.
– Vi var en 5–6 stykker som allerede hadde jobbet der noen år. Jeg var den eneste som ikke fikk jobb fordi jeg ikke kunne skrive, forteller han.
På det tidspunktet hadde han fått mistanke om at han hadde sterk dysleksi. Han fikk det bekreftet, og klagde til Statoil. Ei uke senere var jobben hans. Det eneste kravet var at han tok et norskkurs. Men Gordon Øydna bestemte seg for å gjøre mer.
Hans Lund hadde da jobbet med dyslektikere i flere år, og husker godt det første møtet med Øydna:
– Han kom bankende på døra, fortvilet fordi han akkurat hadde bygd nytt hus, og sto i fare for å miste jobben.
I løpet av tre semestre laerte Hans Lund Gordon Øydna å skrive, tross sterk dysleksi.
– Hans fjernet den klumpen jeg hadde i magen for å skrive. Fram til da hadde jeg nesten ikke skrevet et ord, men Hans sa: «Bare skriv. Drit i kommaregler og om det skal vaere å eller og».
– Hvordan klarte du deg så lenge uten å kunne skrive?
– Jeg hadde nesten bare jobbet med nevene. Jeg måtte skrive noen rappor-
Et underlegent menneske vil ta igjen på en eller annen måte – og det er stort sett aldri på noen fin måte. GORDON ØYDNA (65)
ter, men det fikk jeg til på et vis. Jeg ringte kona som kunne hjelpe meg med å stave det rett. Fremdeles sender jeg ikke fra meg et eneste brev uten at hun har lest gjennom det.
– FUNGERER MED TETT DIALOG
Men hva skal egentlig til for å få en jobb i Equinor dersom man har dysleksi i dag? Og hvordan legger selskapet til rette dyslektikere?
– For å få jobb offshore er hovedregelen at man må ha fagbrev og sikkerhetskurs. Kunnskapsdepartementet har fastsatt retningslinjer som gjør at man kan få fagbrev basert på erfaring, skriver pressekontakt Bård Glad Pedersen i en e-post til Faedrelandsvennen.
– Vi har medarbeidere med dysleksi og vårt inntrykk er at også dyslektikere fungerer godt i en arbeidshverdag offshore som er preget av samarbeid og tett dialog med kolleger og naermeste leder. I enkelttilfeller der det har vaert behov for det har vi lagt til rette med programvare som gjør tekst til tale og tale til tekst, skriver han videre.
Hans Lund mener Gordon Øydna er et klassisk eksempel på en dyslektiker, og hvordan mange dyslektikere har blitt behandlet opp gjennom årene:
– De blir ikke sett på som de ressursene de er, men som et problem. Selv om du ikke kan skrive eller lese godt, betyr det ikke at det er noe i veien med vettet!
– Se på Gordon. Han klarer å fikse det andre ikke klarer å fikse. Jeg husker godt at han ble hentet med helikopter fordi det var nedetid på brønnen. Da var det Gordon de ringte til. Han leder 20 mann ute i Nordsjøen, og får dem med seg.
Øydna forteller at han alltid har vaert åpen om historien sin med kollegene sine. Og han håper at han kan vaere til inspirasjon for unge i dag som ikke mestrer skolen.
– Er det noe som var bedre ved skolesystemet da du var ung?
– NEI TIL FLEKSIBEL SKOLESTART
– For det første: Dersom du ikke var vellykket i skolen gikk du rett ut i jobb. For det andre: Det var ikke snakk om at man måtte ta ekstra år dersom du strøk på yrkesskolen. Du gikk rett i jobb. Hva er du gjør i dag? Du setter en allerede drittlei skoleungdom til å gå flere år på skole for at de skal få seg et yrke!
– Hva skal til for at skolen blir bedre da? – Skolen må bli mer lystbetont. Ungene må få tid til å leke, så kan man begynne med litt matte og lesing.
Forslaget om fleksibel skolestart er han sterkt imot:
– Ikke si til et barn i barnehagen at fordi han gjør det så dårlig så må han vente et år med å begynne på skolen! Da kommer de som er yngre til å spørre om hvorfor han er eldre, og han må svare: Det er fordi jeg ikke er så flink. Da starter ertingen. Og da vet vi hva som skjer.
– Hodene har ikke blitt så annerledes enn siden jeg fikk på skolen. Et underlegent menneske vil ta igjen på en eller annen måte – og det er stort sett aldri på noen fin måte.