Makta midt imot

Det er flott at Kristiansand ønsker å hedre sitt bysbarn Jens Bjørneboe med en offentlig plass. Men hvilken Bjørneboe skal hedres, og hvor?

Det er naturlig at forfatterens fødested og forhenvaerende barndomshjem trekkes fram i denne sammenheng, selv om den tidligere så staselige rederboligen for lengst er jevnet med jorden og det eneste som gjenstår er en perifer, bortgjemt og nedstøvet liten avkrok av en hageflekk med et enslig kastanjetre som frister en heller kummerlig tilvaerelse bak gitteret mellom Vestre Strandgate og skinnegangen ut av byen.

Men dagens triste situasjonsbilde til tross: Det vil selvsagt vaere helt på sin plass å markere dikterens fødested nettopp her, og gjerne integrere denne markeringen i de utbygningsplanene som foreligger for området. Men er en markering av det det fysiske fødestedet det vesentligste med byens ønske om å hedre dikteren og kulturpersonligheten Jens Bjørneboe? Burde ikke han som mer enn noen andre i etterkrigstidas Norge våget å tale makta midt imot hedres nettopp i maktens midte, i stedet for å binde ham til det siste treet i barndommens hage?

La oss heller møte ham midt i byens hjerte hvor han fortsatt kan stirre makta i kvitøyet. Her, i naerhet til NAV og parkens frie fugler, og ja, her ved domkjerkas dør og latinskolens trapp. Og Marken’s merkantile mylder. Her hvor han kan prikke oss på skulderen i forbifarten og stille oss noen ubehagelige spørsmål når det trengs. Og ikke minst: her hvor biblioteket kan sørge for at Jens Bjørneboes plass blir et levende sted hvor det leses dikt, spilles musikk og teater og hvor paroler ropes ut når det trengs. Her bør han hedres. Ikke bortgjemt i støv og trafikkstøy som en viss annen av byens diktere. Men fram i lyset tydelig! Med utropstegn.