Fleksibel skolestart et blindspor
Tove Welle Haugland (KRF) interpellerer i bystyret i Kristiansand om å starte forsøk med såkalt fleksibel skolestart, altså at foreldre (og barn?) selv skal avgjøre når det passer å begynne.
Det er uvisst hvilke kriterier som skal legges til grunn, men mye tyder på at "sitte stille" er et av dem. Ideen kommer antakelig fra mindretallet i "Stoltenbergutvalget", og den er også luftet av Fremskrittspartiet.
Mitt råd til bystyret er å si nei og glemme dette så fort som mulig. Det er forstemmende at noen vil legge ansvaret for å lykkes på det enkelte barnet, i stedet for å sette kreftene inn på å sikre at de første skoleårene er i harmoni med barns behov.
Begrepet "skolemoden" er for lengst utdatert, og tilpasset opplaering er et grunnleggende prinsipp i Opplaeringsloven. Formelt sett er skolen rett og slett blitt "barnemoden". Men hvis dette viktige prinsippet bare eksisterer på papiret, har vi både et politisk og et pedagogisk problem.
La oss heller starte enkelt med å gi seksåringene tilbake den skoledagen de ble lovet i 1997, nemlig en laeringssituasjon preget av lek. Da 97-reformen kom, ble både rom og utearealer på skolene opprustet for å møte det nye årskullet. Så kom neste reform, Kunnskapsløftet i 2006, der intensjonen ble "glemt", eller for å si det klarere, der iveren etter å teste og måle grep om seg.
"Kva, men ikkje korleis", sa den kloke ministeren Jon Lilletun på nittitallet. Med det mente han at en laereplan beskriver mål, men at det er opp til laererne å finne ut hvordan en skal komme dit. Vi har metodefrihet i skolen, og hvem har sagt at barn laerer mest ved å sitte stille? Bevegelse er grunnleggende i alle former for laering. Heldigvis har vi mange kloke laerere i første klasse, og heldigvis har skolene minst en utedag i uka. Men det er et ytre press, saerlig fra politikere, som kan gi et inntrykk av at stillesittende elever drevet av "laeringstrykk" er målet.
Dagens seksåringer har tilbrakt flere år i barnehage, og de har et solid erfaringsgrunnlag for å lykkes videre i sin utdanning. Men det krever at de får fortsette å klatre, hoppe, rulle og utforske samtidig som de jobber videre med tekster, tall og resten av skolens innhold. De viktigste egenskapene i fremtidens yrkesliv vil vaere fantasi og skaperevne, ikke å kunne svare på oppstilte spørsmål. "Korleis" er faktisk laereres profesjonelle ansvar, og sjansen til at barn lykkes er langt større når skolen byr på valg og variasjon. Neste år skal vi hedre Jens Bjørneboe og minnes Jonas.
Det er en dårlig start å mene at noen barn ikke passer inn i skolen.