Mystiske Murakami

Om kunst og mumier.

«Drapet på kommandanten» heter bildet som romanens hovedperson, en kunstner, finner i sitt nye hjem etter at kona bestemmer seg for at hun ikke vil vaere sammen med ham lenger. Bildet er malt av husets forrige beboer, en anerkjent kunstner som nå er flyttet til et gamlehjem, og det er det eneste bildet som befinner seg i huset.

Romanen er typisk Murakami – det merkelige som utspiller seg mellom menneskene i romanen, blander seg sammen med det magiske, og ting og hendelser blir bare mer og mer mystiske. Om man i utgangspunktet er mer eller mindre åpen for mystikk, spiller ikke noen rolle – det mellommenneskelige er ikke alltid lett å forstå det heller, og heller ikke hvordan kunst blir til, som også er et stort (og interessant) tema i romanen.

Det er merkelig at en kunstner ikke har noe saerlig kunst i sitt hjem, men det er langt i fra det merkeligste ved ho- vedpersonens nye bopel, eller skal vi heller si hovedpersonens nye liv.

Romanens hovedperson har i en årrekke livnaert seg på å male portretter av folk, noe han bestemmer seg for å slutte med når han drar fra kona i Tokyo. Hva og hvordan han maler er en rød tråd gjennom romanen, og ikke lenge før den slutter, tar han på seg et nytt oppdrag – et oppdrag som pirrer i hvert fall nysgjerrigheten min (slik romanen også gjentagende ganger tidligere har pirret den): jeg vil vite hvordan det går med dette maleriet og hvilke hendelser som vil utspille seg rundt hovedpersonen når han maler dette maleriet.

Jeg kunne gjerne ha fortsatt å lese om maleprosessen og livet rundt, selv etter over fire hundre sider. Ikke bare fordi jeg er nysgjerrig, men også fordi ”Drapet på kommandanten” har et svaert behagelig språk. De stadige tilbakeblikkene til hovedpersonen fortsetter også å vaere interessante hele romanen gjennom – kanskje nettopp fordi hovedpersonen holder litt tilbake og serverer dem kun i små drypp. Men pent må jeg altså vente på bok nummer to.