Nå tar hun doktorgrad på hardingfele
Folkemusikeren Annbjørg Lien har forsket i fem år på hvordan hardingfelemestere fra Setesdal bruker fingrene.
– Jeg trengte dette påfyllet nå: Å få stoppe opp og tenke og kjenne på hva som skjer når lillefingeren ligger akkurat slik på felehalsen. Når du er aktiv musiker, er du så opptatt med å øve til neste konsert at du ikke har roa til slike ting, sier Annbjørg Lien.
Hun snakker om doktorgradsarbeidet hun er i ferd med å fullføre etter fem års arbeid ved institutt for rytmisk musikk på UIA. Det har kort sagt gått ut på å finne ut av hva som saerpreger hardingfelespill fra Setesdal og hvordan dette kan brukes som verktøy til komposisjon av ny musikk.
Siden slutten av åttitallet har Annbjørg Lien vaert en av landets mest profilerte folkemusikere: Først som soloartist og siden som medlem i Bukkene Bruse og sammen med samboer Bjørn Ole Rasch. Det var under oppveksten på Sula på Sunnmøre og da hun bodde i Oslo at hun laerte hardingfelespill av de gamle mestrene.
FINGERARBEIDET
– Store deler av denne overleveringen er språkløs, noe jeg nå har fått lov til å bruke fem år på å prøve å sette ord på. Jeg hadde ingen musikkteoretisk bakgrunn, og det er slik det har vaert gjort i generasjoner: Du setter deg tett inntil en mester og ser på hva de gjør med fingrene, og så prøver du å gjøre det samme, forklarer Lien.
– Jeg vil finne ut hva som er stiltrekkene, og hvordan jeg kan bruke dem kreativt. Og jeg vil verbalisere dem, sier hun.
15. november skal hun levere inn resultatet av sitt Phd-arbeid. Og uansett om hun står eller stryker, kommer det også ut ei plate på Grappa musikkforlag som resultat av arbeidet.
– Dette er en utøvende doktorgrad ved UIA, og tittelen på plata blir «Janus». Dette er ei plate som skuer bakover mot tradisjonene, samtidig som den vender seg framover når jeg tar i bruk de samme teknikkene for å skrive ny musikk, sier Lien der hun sitter i sjøhuset ved Kongshavn studio i Ytre Randesund.
I studioet har hun nettopp spilt inn noen sekvenser sammen med bass-klarinettist Mathilde Grooss Viddal til sangen «The Clock is ticking». I løpet av innspillingen har også folk som Knut Reiersrud, Bjørn Ole Rasch, Per Elias Drabløs, Knut Kvifte Nesheim og Tellef Kvifte bidratt til verket.
– Teksten til «The clock is ticking» tar utgangspunkt i et stev fra Setesdal som jeg så framført på en video av Torleiv Bjørgum. Det går slik: «Tidi renne og alli snåvar», forteller hun.
STRUPEGREP
Men det er først og fremst de instrumentale saerpregene ved setesdalstradisjonen hun har satt under den akademiske lupa.
– Jeg har identifisert og definert åtte ulike karakteristikker fra hardingfelespillet i Setesdal, og disse blir brukt som verktøy og testet i hver sin låt på plata. Det er blant annet et strupegrep, som er
når en finger ligger på to strenger samtidig og struper dem sammen. Dette kommer til uttrykk i låten «The strangled stranger», forklarer hun.
Et annet setesdalsk saertrekk som også finnes i andre tradisjoner, er de små motivene som introduseres og danner grunnlag for improvisasjon.
FINGERBRO
– Jeg kaller det variabilitet, om hvordan et tema slanger, bukter, utvikles og forandres. Det kommer fram i låten «Mr Snaky». Eller i låta «Intertwined» som tester ut verktøyet «fingerbro». Det er hele tida en finger som står stille, mens de andre jobber rundt den. Så endres det slik at fingrene har hver sin tur til å stå stille, doserer kandidaten.
Annbjørg Lien har undervist mye og forteller at hun liker å bringe videre kunnskapen.
– Nå har jeg komponert nye låter med gamle verktøy. Om de går inn i tradisjonen, vil vise seg om tre generasjoner. Det er fascinerende å se hvordan en slått kan forandre seg gjennom 200 år, men likevel er der ei beingrind i den som gjør at du kjenner den igjen, sier hun.
«VANVITTIG BRA»
Professor Tellef Kvifte ved Høyskolen i Sørøst-norge har vaert kunstnerisk veileder for Lien. Han sier dette:
– Hun har jobbet vanvittig bra med dette prosjektet, og jeg tror det ender i et morsomt produkt, sier Kvifte som selv er en prisbelønnet folkemusiker. Han kjenner ikke til at noen tidligere har gjort et arbeid som dette:
– Det som er forskjellig er at hun har tatt for seg fingersettingen i stedet for tonene slik man gjør i tradisjonell musikkvitenskapelige arbeider. Og dette er ikke et «konserverende» arbeid hvor målet først og fremst er å tegne ned tradisjoner. Det er et arbeid som ser framover på hvordan man kan bruke tradisjonene videre, sier Tellef Kvifte.