Den motvillige folkekongen
«Kongen. Haakon & Maud VIII»
● Biografi ● Forfatter: Tor Bomann-larsen ● Forlag: Cappelen Damm
Imponerende avslutning på storverket om kong Haakon.
«Det var som om den 33 år gamle premierløytnanten unnet både seg selv og Norge en bedre skjebne» skriver Tor Bomann-larsen om den fremtidige kong Haakons motvilje mot å påta seg jobben som konge av Norge i 1905. Kanskje var det de lave ambisjonene som gjorde ham egnet til å bli det store, norske kongeforbildet.
Gjennom åtte bind og nesten 20 års arbeid har BomannLarsen nå gitt sitt store verk om Haakon og Maud en verdig avslutning. Det avsluttende bindet tar for seg tiden fra Andre verdenskrigs slutt til kongens død i 1957.
Første halvdel av boka forteller først og fremst den tidlige etterkrigstidens politiske historie. Her opptrer kong Haakon for det meste i randsonen, mens politikere og hjemmefrontledelsen forhandler og prøver å stable landet på beina.
Kongens dagbøker er fortellingens viktigste kilde, men deres betydning for landets utvikling varierer. Det er først i annen halvdel, og saerlig mot slutten, at de virkelig kommer til sin rett. Det tegnes et portrett av en beskjeden og distansert mann, som likevel visste å gripe øyeblikket når det gjaldt. Bomann-larsen har, etter alle disse årene og bindene, stålkontroll på formen. Flere ganger kryssklipper han levendegjorte scener på tvers av tid og sted – mest vellykket er det når han hopper fram og tilbake mellom prins Carls vei til den norske tronen, og den aldrende kong Haakons vei opp fra sykesengen. Fortellingen svinger mellom å fokusere på kongsgjerningen og på kongen som person. Det er i dette spennet kong Haakon befant seg, ifølge Bomann-larsen.
Innerst inne var han alltid prins Charles, mens kong Haakon var en rolle han tok på seg. «Det er Krigen som har gjort at hele Folket har samlet sig om min gaerning, som Konge» skrev kongen i et brev.
Med stadige tilbakeblikk kaster Bomann-larsen lys over hele regentskapet, og får fram hvor mye både kongen selv og monarkiet som institusjon forandret seg i løpet av kong Haakons tid på tronen.