En Gud som krever alt

For noen uker siden talte jeg over en krevende evangelietekst i en gudstjeneste. Og da sammenlignet jeg Gud med en stereotypisk sunnmøring. Jeg er selv sunnmøring, og har mer enn nok med selvironi. Men jeg vet ikke om Gud liker å bli sammenlignet med sunnmøringen, men det må han bare tåle siden han også har skapt dem.

Du har hørt om sunnmøringen, at de har en svømmeteknikk kanskje litt utenom det vanlige, de svømmer innover med sine hender. Og de roper febrilsk ut, «ska ha, ska ha». Sunnmøringene er likevel dyktige folk, de kan skryte på seg bl.a. Ekornes-møblene, pizza Grandiosa, fiskeri – for å nevne noe. De har kanskje et medfødt gründergen, det «ska dei ha». Det er likevel er en fare for å drukne med en slik svømmeteknikk. Det er ikke bra å grafse for mye til seg på verken den ene eller den andre måten. Dere kjenner også til at det kan vaere smaksprøver i dagligvarebutikkene en gang iblant. Og det var en sunnmøring som var innom sin lokalbutikk en dag smaksprøvene stod fremme, og han sa: «Årre, gratis smaksprøver på butikken. Ej kan ikkje sjå noke skilt som seier, berre ein per kunde. Så ej tek med mej resten, så har ej kveldsmat også.»

Gud krever også absolutt alt av oss. Gud kan virke som en skikkelig innbitt sunnmøring. Det kan vaere skremmende med det første, men sunnmøringen og Gud har dypest sett noe til felles. At om man vil eller ei, så fører ofte sunnmøringen med sitt stå-på -mot til alles beste. I alle fall det som havner i statskassa. Og «sunnmøringen»-jesus gav absolutt alt han hadde her på jorda, og det gagnet også oss alle. Gud krevde alt av seg selv, og da kunne han selvsagt grafse til seg hele gevinsten. Og gevinsten for Gud er oss mennesker, jeg og du. Han har innkassert oss i «himmelkassa».