Manglende respekt for Grunnloven
16. november avholdt SIAN en demonstrasjon i Kristiansand.
Som bebudet, ble et eksemplar av Koranen påtent. I denne saken har en rekke aktører vist manglende respekt for Grunnloven og dens beskyttelse av ytrings-og demonstrasjons frihet.
Kristiansands avtroppende ordfører fra Høyre, Harald Furre, uttalte: «Å brenne en hellig skrift som Koranen vil helt klart vaere en hatefull ytring. Dette er langtover hva som kan aksepteres på kommunalgrunn »( F a ed re landsvennen 29. oktober ). Furre gjorde den samme feilen som sin ordførerkollega i Oslo, Marianne Borgen, som forsøkte å stanse SIANS demonstrasjon på Tøyen i august. Begge ordførere svever i den villfarelse at de har rett til å utøve meningskontroll over kommunal grunn.
«Hatefulle ytringer» er riktignok regulert av den notorisk uklare § 185 i straffeloven. Men det er politi og domstoler – ikke politikere – som skal avgjøre hvilke konkrete ytringer som rammes av en bestemt paragraf. Ingen av de to ordførerne, og ingen av de som sto bak vedtakene om SIANS planlagte demonstrasjoner i Kristiansand og Oslo, har maktet å forholde seg til Grunnloven §§ 100 og 101 om ytrings-og demonstrasjons frihet. D eter forstemmende åse slike holdninger hos så mange politikere.
Kristiansands kommuneledelse bles attpåplass av politistasjonssjef Ole Hortemos om uttalte: «Det er ikke kommunen som kan beslutte at en demonstrasjon er ulovlig, det er det politiet som avgjør ut fra settingen der og da eller tilleggsinformasjon vi har fått.» Han sa også: «Når budskapet er ubehagelig og vanskelig, blir vi testet på ytringsfrihet, ikke når det er noe alle trives med. Å brenne en bok er ikke straffbart» (Vårt Land 6. november). Likevel besluttet politiet at det ikke skulle vaere åpen ild under demonstrasjonen. SIAN fikk altså ikke lov til å brenne Koranen, en handling som var ment som en islamfordømmende ytring. Har politiet lov til å begrense grunnlovsfestede rettigheter slik? Denne beslutningen burde prøves for retten.
Under selve demonstrasjonen lyktes så Sian-lederen å tenne på et eksemplar av Koranen. Da ble han (og enkelte andre) angrepet av flere motdemonstranter som hadde trengt gjennom sperringene. Etter demonstrasjonen opplyser Kristiansand kommune at «Furre er lei seg for at den siste provokasjonen der Koranen ble forsøkt påtent førte til at noen motdemonstranter gikk over grensa». Koranbrenning sidestilles med fysiske angrep. Hvor er ordførerens oppgjør med politisk vold?
Enhver står fritt til å sette fyr på sin egen eiendom, eller etter samtykke fra annen eier (naturligvis såfremt det ikke kan påføre andre fysisk skade). Politiet, som skal legge til rette for lovlige demonstrasjoner, må sette inn ekstra ressurser hvis en slik handling kan tenkes å fremprovosere vold fra motdemonstranter. Dersom politiet ikke kan garantere for sikkerheten til demonstrantene eller andre tilstedevaerende, betyr det at samfunnet har et alvorlig voldsproblem – og at borgernes frihet er truet.
Før SIANS demonstrasjon var politiet i møte med rundt 20 muslimske ledere for at de skulle «dempe gemyttene blant sine folk». Under karikaturstriden som raste i 2006, hevdet mange at profettegningene ikke burde trykkes fordi de kunne føre til vold fra muslimer. Regjeringen «taklet» krisen ved å fordømme trykkingen av tegningene. Dermed bøyde de seg for voldstruende islamister som ikke tålte islamkritikk – regjeringen ga i realiteten etter for terror. Var det samme type ettergivenhet vi nettopp så i Kristiansand?
Uansett avslører lokalpolitikerne, politiet og voldsutøvernes reaksjoner på brenning av Koranen manglende respekt for Grunnloven.