Diagnosen min er ikke meg
Se for deg at du nettopp har fullført muntlig eksamen.
Det er 10. klasse og du fikk en 6-er. En av mange 6-ere faktisk. Fordi du er en stjerneelev som gir alt for resultatene. Du jobber deg omtrent i hjel for å oppnå videre studiedrømmer. Og er det noen som fortjener drømmejobben så er det deg.
Folk kan ofte prøve å se for seg hvordan du kan gå fra å vaere jublende glad, til fortvilet, håpløs og elendig på en og samme dag. En time kan forskjellen utgjøre. En time.
Å kjenne på hele følelsesspekteret på en time, det har jeg gjort. Jeg gikk fra Havlimyra ungdomsskole i 10. klasse med vell overstått eksamen, til et møte med UIA som knuste alle mine drømmer og håp for framtiden. Det møtet skulle orientere meg og pappa om hvilke studier jeg kunne søke på med snittet 5,7. Og i mitt stille sinn trodde jeg det var en håndfull x 10. Men så feil kan man ta. Omtrent mindre enn en håndfull var det. For jeg, en helt vanlig jente. I en helt gjennomsnittlig kropp, i et helt gjennomsnittlig hjem, i en helt gjennomsnittlig by, er en av de «heldige» vinnerne, til å utgjøre 1 av de 5 % som lever med diagnosen Dyskalkuli.
5 % av den norske befolkning «lider» av spesifikke mattevansker, også kalt dyskalkuli. Disse 5 % har lav sjanse til å bestå i faget matematikk pga dårlige matematiske evner og i enkelte tilfeller geografiske evner. Mitt mål per dags dato er å bestå 1p fordelt på to år gjennom vg2 og vg3. Dette krever beinhard jobbing og flere timers jobbing utenfor skolen. Det krever intense en-til-en undervisninger med laerer, og endeløse nederlag hvor du gang på gang blir påminnet om hvor svak du er.
8. juni 2018 ble alle studiedrømmene mine knust. Med mitt snitt utenom mattekarakter, kommer jeg ikke inn på omtrent noen studier. Stryker jeg nå i matte blir jeg et null, noe jeg allerede føler meg som. Stryker jeg, blir hele vitnemålet mitt annullert og jeg har da vaert så enestående flink å stryke på videregående. Ingen studier vil godta et vitnemål med manglende karakter i matte.
Ville du fremdeles kalt meg heldig som har dyskalkuli? Heldig som slipper det ene godet å ikke ha matteprøver?
Jeg ønsker mer enn noe annet at dyskalkuli skal bli mer omtalt, og likestilt med dysleksi. Mellom 5 til 10 % av den norske befolkning har dysleksi. Man skulle tro mange flere levde med denne diagnosen, ettersom at en rekke flere har blitt opplyst om det.
Jeg ønsker at retningslinjene skal likestilles, at med dokumentert bevis på diagnose, kan man komme inn på studier som krever minimalt med matematiske evner. At ved bevis skal man oppnå fritak i faget. Jeg har en stor lidenskap for barn og drømmen er å bli laerer eller barnehagelaerer. Laerer er dessverre utenfor rekkevidde, da det kreves en 4-er i matte. Barnehagelaerer kan godtas ved en 2-er, men for meg er det ikke bare en 2-er. En 2-er for andre er slapt, dårlig gjennomført, og flaut. For meg er en 2-er beinhardjobbing, blod, svette, tårer og endeløse timer foran regnearket.
En rapport fra UIB – Universitetet i Bergen, lyder som følger:
«Flere nyere undersøkelser har vist at utdanningssystemet i liten grad lykkes med å hjelpe barn og unge som har vansker, og mange går derfor ut av utdanningssystemet uten tilstrekkelige grunnleggende ferdigheter til å kunne delta aktivt i arbeids- og samfunnsliv».
Mitt mål er å informere flere om dyskalkuli og de manglende ressursene som følger, og skaper en konsekvens av dårlige studievalg senere i livet, og dårlige tilbud. Jeg på lik linje ønsker samme tilbud som andre. Jeg ønsker at ved dokumentert diagnose skal vaere gyldig nok grunn til å komme inn på studier, med fritak av matematikk.
Diagnosen min er ikke meg. Den definerer meg ikke, og jeg er mer enn en 2-er.
Ville du hatt det sånn?