«Mind the gap» mellom det vi vet og våre antagelser
Det stiller seg et grunnleggende spørsmål: hvorfor kan de ikke tette igjen gapet så vi med sikkerhet kan gå fra det ene stedet til det andre, uten å tenke på at noe kan gå galt? Svaret er at gapet mellom det vi er overbevist om vi vet og det platået vi lander på (dvs. våre konklusjoner) er vanskelig å tette.
Størrelsen av gapet og håndtering av dette gapet er kjernen i skillet mellom det som kvalifiserer seg til å bli kalt vitenskap og det som er ikke kalles vitenskap. Dette kan illustreres med et utvidet 2+2 eksempel. Jeg går på et rom og ser at jeg har to epler. Jeg går da videre til det neste rommet og ser at jeg har to epler der også. Jeg sjekker at jeg har talt riktig (dvs. at mine måleinstrumenter er riktig), vurderer sannsynligheten for at eplene som jeg har sett på det første rommet fremdeles er der (noen kunne for eksempel spist dem i mellomtiden), og er på dette tidspunktet overbevist at jeg faktisk har fire epler. Validiteten av mine vitenskapelige overbevisninger er avhengig av størrelsen på gapet mellom det jeg er overbevist jeg vet og mine konklusjoner. Det er et aspekt av tro (vitenskapelig tro riktig nok) i bilde, men troen holdes på minimum gjennom de strenge kravene for vitenskapelige metoder.
Poenget er at gapet aldri kan tettes i kompliserte ligninger, og meningen med vitenskapelige metoder er at gapet skal vaere minst mulig. Gapet må vaere minst mulig, fordi min konklusjon om at jeg har fire epler er forutsetningen eller premisset for videre utregninger. Størrelsen på gapet er også et av tegnene på god eller dårlig vitenskap, uansett vitenskapelig tradisjon eller metodisk tilnaerming.
Ikke-vitenskapelige tilnaerminger følger i første delen av prosessen lignende prosedyre: eplene telles i et rom og deretter telles eplene på de andre rommet Det er imidlertid håndteringen og størrelsen på gapet mellom det vi er overbevist vi vet og våre konklusjoner som skiller vitenskapelig tenkemåte fra ikke -vitenskapelig tenkemåte. Med andre ord, gapet mellom det vi vet og våre konkusjoner i ikke- vitenskapelig tenkning er som regel alt for stort og består av blanding av håp, personlige motivasjoner, preferanser, behov for mening, redusering av usikkerhet, og faktisk mange andre gode motiv. Religiøs overbevisning bygger riktignok på «faktiske epler» som er identifisert i forskjellige rom på gitte historiske tidspunkter. Hovedproblemet ligger ikke så mye i disse premissene, men snarere i konklusjoner som utledes, dvs. gapet mellom det vi vet og det vi antar er altfor stort.
Når gapet er alt for stort, som det er i alle religiøse overbevisninger, er det logisk å tenke at ulike forslag er like sannsynlige eller usannsynlige. Historien om julenissen bygger på historiske hendelser og basert på det, har vi etter hvert fått historien om en hyggelig og litt overvektig kar som gjør mennesker glade i jula. De fleste voksne tror ikke på julenissen, men mange voksne synes det er litt hyggelig eller småkoselig at barna tror på noe sånt. Hvis vi tenker på gapet mellom det vi er overbevist om at vi vet, og sannheter vi utleder ut i fra våre premisser, er historien om julenissen like troverdig som alle underverk som fremstilles i alle ledende religioner. Dette inkluderer også tanken om en intelligent designer som skaper av vår eksistens.
Det er mange ting som er mulig, men ikke alt er like sannsynlig. Det er bare litt merkelig at fleste mennesker foretrekker høy sannsynlighet basert på vitenskapelig lite gap mellom det vi vet og hva kan skje med for eksempel et fly når vi sitter spent fast langt over bakken. Men det ser ut som om at det er ikke så nøye med gapet og grunnleggende logikk når vi sitter på en benk eller kneler i et religiøs hus.