Vår lille store verden
Billetten ble bestilt og reisen bekreftet. Deretter kom ventetiden.
Idenne ble det viktig å trygge situasjonen, konsentrere seg om innholdet og ta del i utviklingen. De neste syv-åtte-ni månedene måtte slik sett brukes godt og detaljene voktes nøye. Reisemålet var bestemt og forberedelsene måtte kvalitetssikres. Det å takke for muligheten jeg var tildelt, fikk vente. Mange hadde stått i kø uten å lykkes. Det var ren skjaer tilfeldighet at jeg skulle bli med på ei reise langt av sted. Ut i det blå og kanskje få dele turen med andre, om alt gikk etter planen. En avbestillingsforsikring kom ikke på tale. Jeg valgte å stole på reiseselskapets representanter og deres erfaring. Det burde holde og vaere godt nok.
Jeg så «stjerner» i det øyeblikket porten åpnet seg. Alt det nye viste seg å starte med kaos. En naken begynnelse uten balanse og med uklart syn. Totalt hjelpeløs uten språk, men hvor armer og bein i ukontrollerte bevegelser beviste at jeg var i live. Det føltes unektelig håpløst, men trøsten var at andre verdenskrig var slutt og freden hadde igjen senket seg over deler av den blå vakre kloden. Med den som plattform kunne reisa fortsette.
Reiseledere og veiledere fulgte nøye med, og beviset på at all begynnelse er vanskelig ble stadig konstatert, også at gravitasjonskraften ikke alltid besørget ens ve og vel. De to første rundene rundt sola gav i så måte en bratt laerekurve, og det var i runde en og runde to de største fallene kom, men også de største fremskrittene. Jeg begynte å kjenne på at livet ikke var så verst. Runde tre, fire og fem gikk med til konsolidering og utforsking av lokalmiljøet. Jeg ble bedre kjent med plassen min på jord, samtidig som barnetroen etablerte sin trygge plass via søndagsskolens stjernebok. Fortsatt kunne fallene mot jordkloden oppleves, og med det smertelige stjerner og måner sett på netthinnen. Det ble naturlig å trøste seg med måneskinnet som viste vei i mørket, og ikke minst sola som opplevdes varm og god. Å vaere stjerne i eget verdensrom var ikke så verst.
Billetten på reisen var fortsatt gyldig. Turen trygg og kloden i stø kurs rundt sola, runde på runde i en hastighet av 107 000 kilometer i timen. I disse laerte man om mestring og utvikling, tilpassing og endring. De som motsatte seg livets lov om deltakelse i endring, ble hengende etter.
Og i den tjuefemte runden min skjedde noe stort. Det ble å lese at mennesket hadde nådd månen. Avisene beskrev den første spaserturen der. En vanlig mandag på jordkloden, og datoen var 21. juli 1969. Astronaut Neil Armstrong steg ned på måneoverflaten og sa: «Et lite skritt for mennesket, men gigantisk for menneskeheten.»
Siden har jeg vaert med på ytterligere femti runder rundt sola, men føler fortsatt på hvor lite jeg forstår. Imidlertid fornemmer jeg bedre jordklodens unike plassering i verdensrommet. Der, blant milliarder av kloder, milliarder av solsystemer, milliarder av galakser og igjen milliarder hoper av galakser. Jeg har vanskeligheter med å forstå at et lite steg ned på månen er et gigantisk steg for menneskeheten.
I håpet er jeg medreisende enda noen turer til rundt Sola og i Melkeveien, og er samtidig oppmerksom på hvor sårbar og liten jeg er på disse rundene, likedan hvor langt det er til tryggheten bak stjernene, man følte på som liten.
Takk til stiftelsen «Biocosmos» og til Einar Rasmussen og deres ønske om å bidra til økt forståelse av naturens fantastiske design.
Ordtak av Marie von EbnerEschenbach: De forstår lite som bare forstår det som kan forklares.