Noe er riv, ruskende galt!
I lørdagsutgaven skrev kulturredaktør Blågestad følgende overskrift; Mat er blitt politikk, estetikk, identitet, religion og klasse.
Det var en glimrende artikkel som traff meg mitt i magen - den handlet om mat og drikke i Norge idag. Hennes sønn, som var på besøk hadde sagt «dere ser ut som det dere spiser». Mente han et stykke tang og tare eller en gris, lurer jeg på. Karen Kristine Blågestad ble overrasket av studentsønnens tydelige forakt og svarte, ja, men vi spiser sunt og variert. Sønnen kastet et megetsigende blikk på pastaen, oljetung salat, og marinert kjøtt.
Blågestad fortalte om fiskemåltider og annen mat som hun syntes var ... ok? Meieriprodukter, reker og snacks var også på studentens minusliste og Blågestad avsluttet med; så ser vi ut som potet, da. Vi lever i et plussamfunn og de fleste av oss har det bra. Men jeg tenker på alle de unge og eldre som ikke kan tenke vegan eller linser kjøpt på nettet. De må få til matinnkjøpet innenfor en viss økonomisk ramme og hva velger man da? Jo, det som er billig. En matelite sitter på kafeer, i studentkantiner, i parker og i hjemmene sine - og dømmer andre. De løfter ikke blikket lenger enn til naermeste likesinnede og imens fordøm
Jeg er svaert fornøyd med det offentlige helsevesenet.
Mamma har blitt tatt hånd om på en utmerket måte: først av fastlegen, siden av hjemmesykepleien og på sykehjemmet hun bor på nå.
Fastlegen fulgte henne tett opp når det var åpenbart at en begynnende demens var på gang. Som naermeste pårørende opplevde jeg fin dialog med legen. Legen sørget for at det kommunale apparatet, blant annet det såkalte Hukommelsesteamet, umiddelbart fulgte opp med samtaler med henne og med meg for å kartlegge situasjonen og hjelpebehovet.
Hjemmesykepleien ble satt inn ganske raskt og mamma fikk i tillegg tidlig tilbud om plass på et dagsenter to ganger i uken. Etter hvert økte behovet for innsats fra hjemmesykepleien, og dette skjedde naermest på dagen. Rutinene for rapportering fungerte godt mellom dagsenteret og hjemmesykepleien, så mammas tilstand ble forstått og håndtert i alle deler av systemet. Jeg behøvde ikke å forsøke å overtale noen om økt behov for innsats ettersom mammas tilstand forverret seg. Trygghetsalarm ble installert hjemme, også dette «på flekken».
Da mamma åpenbart ikke kunne bo hjemme lenger, søkte vi om sykehjemsplass til henne. Mamma, som nå er 91 år gammel, ble tildelt plass på sykehjem kort tid etter at søknaden ble sendt. På grunn av at hun er fysisk sprek og liker å organisere og stelle, fikk hun plass i et bokollektiv. Der hjelper hun til med rutinemessige småting, som å dekke på og ta av bordet, steke vafler til beboerne og så videre.
De vanligste tilbakemeldingene om det offentlige helsevesenet som vi hører er hvor dårlig det står til. Hvor vanskelig det er å få hjelp. Hvor dårlig stelt det er på sykehjemmene (nylig i en artikkel av Svein Inge Olsen, blant
annet). Det er mulig at dette negative bildet er så fremtredende at det bidro til å øke min positive overraskelse over hvor fantastisk bra det hele fungerer.
Selvsagt kan andre ha opplevd dette annerledes, men jeg føler et behov for å nyansere bildet, et behov for kort å fortelle om mine opplevelser. Jeg er altså svaert fornøyd og takknemlig for behandlingen mamma og jeg har fått av det offentlige helsevesenet i Kristiansand.