Ufred i Kristiansand– en invitasjon til det onde

I fredens Norge oppfordrer og inviterer Arne Tumyr nordmenn til å splitte og hate.

En kald november ettermiddag møter han og hans likesinnede opp i sør for å brenne ark i ytringsfrihetens navn. I Norge er vi ikke hindret fra å si vår mening kun fordi det ikke er i tråd med andres syn. Forstyrrelse av den alminnelige fred og orden er derimot straffbart.

Samfunnet vårt i Norge gjenspeiler toleransen vist av planeten vi bor på. Tumyr og hans voldelige motstandere glemmer at de står på asfalt. Under asfalten er det jord.

Planeten vår gir oss et felles gulv likt for alle mennesker. Hverken denne eller naturen har noensinne diskriminert mellom et folk og et annet. Dette kan enkelt illustreres med det faktum at alle egenskaper og evner nordmenn er født med, innehar også innbyggerne i USA, Japan, Brasil, Ghana etc. På lik linje drar alle mennesker seg nytte av elementer som luft, vann, ild og jord. Videre tar alle mennesker en del av produkter som frø, frukt osv.

Disse fenomenene laerer oss leksen om at vi også burde oppføre oss på en velvillig og vennlig måte overfor medmennesker og samtidig ikke vaere smålig og intolerant.

Til tross for hundre forskjeller mellom folkegrupper og samlegger funnsklasser i Norge har vi enkelte likheter. Vi er skapninger av samme art som betegnes som mennesker. I tillegg til dette er vi innbyggere i samme land - naboer. Dette krever at vi, med oppriktighet og rene intensjoner, blir hverandres venner. Vi burde disponere vennlighet og det å vaere behjelpelige overfor hverandre. De utfordringene vi står overfor burde imøtekommes med en type sympati som om vi er blitt til flere ledd i en og samme kropp.

Et livssyn fri for universal medfølelse er overhodet ikke et livssyn. På samme måte er et menneske uten evnen til å sympatisere ikke et menneske.