Hvor er vyene for den lokale klimapolitikken?
Kristiansand har de høyeste utslippene av C02-ekvivalenter per innbygger og de laveste klimaambisjonene av landets største byer.
Man kan spørre seg om vi virkelig ønsker å skape et baerekraftig Kristiansand og gjøre vårt for å nå FNS baerekraftsmål innen 2030?
Fordi mange – eller om ikke «alle» – vil vaere baerekraftig, men de faerreste tar konsekvensen av det og gjør reelle endringer. Om vi ønsker å skape en baerekraftig by, så må vi gå fra engasjement rundt de globale målene til konkrete tiltak og handling lokalt.
Dagens klimapolitikk i Kristiansand kan fort karakteriseres som treig og lite ambisiøs. Derimot har vi sett at det finnes et fantastisk engasjement for baerekraftsmålene i byens folkesjel, herunder også klima hvor flere tusen mennesker, inkludert byens politiske ledelse, var samlet til en stor markering på Odderøya tidlig i november.
Per idag er Kristiansands vedtatte mål å kutte 40 prosent av klimagassutslippene innen 2030, og totalt sett mellom 8090 prosent innen 2050. Andre byer som Oslo og Trondheim har slått fast at de vil kutte utslippene med henholdsvis 95 og 80 prosent innen 2030. Samtidig som de andre storbyene har klart å redusere sine klimagassutslipp, har Kristiansands utslipp økt de siste fire årene. Status er at byen vår kommer dårlig ut både med tanke på nåvaerende praksis og vedtatte mål i forhold til resten av storbyene. Spørsmålet er om vi kan leve med at Kristiansand skal bruke 30 år på å nå en tilsvarende prosentvis redusering av klimagassutslippet som Trondheim og Oslo vil gjøre på 10 år?
Skisland var som ordførerkandidat tydelig på at han krever handling for å få ned de økende klimagassutslippene i byen, og at det kreves et krafttak for å snu den negative utviklingen. Dette krafttaket, som han nå selv blir ansvarlig for, må vaere godt gjennomtenkt allerede før 18. desember, hvor forslaget til klimabudsjett skal behandles. I Faedrelandsvennens artikkel fra 15.11 ble det påpekt at man allerede ligger bak skjema for å nå det vedtatte målet innen 2030. Så når Arbeiderpartiet har fått grep om ordførerklubba for første gang på 72 år - i en rødgrønn flertallskonstellasjon - så har byens nye politiske ledelse en massiv jobb foran seg.
Den beste måten å sette byen vår på klimakartet er ved å sørge for at prosessene man nå går inn i blir gjennomsyret av baerekraft. FNS definisjon på baerekraftig utvikling inkluderer fokus på sosiale forhold, klima og miljø, og å legge til rette for baerekraftig økonomisk vekst – så her er det mye å ta tak i. Dette må prioriteres inn i den nye kommuneplanen, «Sterkere sammen – Kristiansand mot 2030», som skal tuftes på FNS baerekraftsmål, og når man i 2020 skal utarbeide en klima og miljøstrategi for den nye storkommunen. Da må det sørges for å vedta en tydelig strategi som er ambisiøs og konkret nok til å plassere Kristiansand i samme klimadivisjon som de resterende storbyene – for å unngå at byen blir liggende helt i bakevjen når det kommer til grønn byutvikling her til lands.
FNS tidligere generalsekretaer Ban Ki-moon var tydelig i sin tale om at «vi er den siste generasjonen som har mulighet til å stoppe klimaendringene», som kan stoppe irreversible skader på skaperverket. Dette bør vaere en av få saker som hele det nye bystyret kan forenes om, til tross for en noe trang fødsel for det nye bystyret. For vi trenger at alle gode krefter drar i samme retning for å skape et baerekraftig Kristiansand.
Påtroppende ordfører har selv uttalt at han vil måles på klima, og den rødgrønne flertallskoalisjon har i sin samarbeidsavtale bestemt at alle deler av kommunen skal ha klimabudsjett og kutte i klimautslippene. Det gjør at det er lov å håpe at vi ser et markant skifte i ambisjoner for byens klimapolitikk allerede før jula ringes inn. For ambisiøs klimapolitikk er mer enn lek med tall, det krever reell endring og store vyer. Utfordringen er gitt!