Store enheter – flere «barnepiker»?
Slik må en faktisk spørre. Eller trenger en egentlig det?
Hensikten med større enheter tilsløres med løfter om bedre service og effektivitet, og fremfor alt besparelser i kroner. Stalin, sovjetisk «leder» skal i sin tid sagt følgende: Tillit er bra, men kontroll er best. Dette gjennomsyrer det offentlige, kontroll er tingen, og for effektiv kontroll er samling av makt på få og store steder tingen. De fleste husker eventyret om syvende far i huset, og det er hva en legger opp til. Ved massiv kontroll og byråkrati gjøres veien for klager og spørsmål om saker så lang og komplisert at syvende far i huset bare skimtes i det fjerne, som en luftspeiling. De impliserte organer har hatt sine møter for «samkjøring av svar-strategien», eller om en bare skal «tie dritten i hjel», slik det oftest blir praktisert i det offentlige. Og dette gjelder alt fra norsk rettsvesen til det minste offentlige kontor, det er en uskrevet men utprøvd offentlig strategi.
Og jeg kan fortelle at den for lengst har nådd min kommune, og de offentlige organer som beveger seg der. Der legges opp et løp der ingen vil svare på forhold i saken, der søkes støtte videre opp mot syvende far i huset (fylkesmann, politi, rettsvesen) der usannheter og ubesvarte spørsmål som ble stillet i utgangspunktet elegant og kynisk forblir fortiet for slik å oppnå aksept for sin behandling/strategi. En blir offer for saksbehandlere som lar sak bli personsak, og søker støtte for dette videre hos sine kolleger. Uten å ville fremlegge alle sakens momenter/spørsmål, med de følgene det kunne få.
Jeg har henvendt meg til politimester med spørsmål om uetterforsket anmeldelse, samt en rekke andre politiavgjørelser som selvsagt kunne hatt betydning, men uten den minste form for handling. Det viser en klar beskjed, loven er ikke lik for offentlige kontra private aktører. Offentlige organer/personer har fått monopol på sannheten. Hvor har de fått den fra? Jo, fra sine egne innerste kretser. Var der noen som snakket om likhet for loven? Det bør derfor ikke vaere noen overraskelser for oss ikke-offentlige personer å ikke vinne frem mot disse, mange har erfart det.
I fredagsavisen 15. november på debattsiden 32/33 har Olav Nilsen, Skisland, et innlegg med tittelen «Når staten ikke lenger tror på sine egne». For mange av oss et utrolig godt skrevet innlegg om hva mange i tillegg til forfatteren opplever av det offentlige, i ord og handling. Det store spørsmålet blir når syvende far i huset kommer ned fra veggen og tar en titt på sine medarbeideres verk, samt pusser støvet av likhet for loven og troen på sine innbyggere, slik Olav Nilsen så slående beretter om. ANSTEIN BIRKELAND, Songdalen