Vm-tap uten bismak
Jeg ga alt i min første tittelkamp i K1, og kjenner på sterk motivasjon etter Vm-tap på poeng.
Lørdag tapte jeg tittelkampen i Groningen i Nederland. Det var en kjempeflott arrangement av Glorious Heroes og Enfusion. Enfusion er en av de største profforganisasjonene og det er stort for meg å gå for beltet deres. Før jeg skriver mer vil jeg takke min trener Didier Le Borgne som har hjulpet meg i 3,5 år. Dette har vi jobbet lenge for. Det var også en fantastisk opplevelse å ha familie og venner blant publikum. Og jeg er så takknemlig for alle som har fulgt med, meldt meg og streamet! Det er veldig surrealistisk for meg, men jeg vil få sagt at jeg setter veldig pris på det.
MERITTERT MOTSTANDER
Jeg møtte en veldig godt forberedt motstander i kanonform. Sarel de Jong har vaert verdensmester og europamester som amatør, har vunnet World Games (som er kampsportens OL). Som profesjonell har hun vunnet Vm-beltet i både 61 og 64 kilo og har forsvart begge titlene før jeg forsøkte å ta den i helgen. Jeg hadde likevel god tro og jeg følte meg veldig bra på oppvarming og på vei ut i ringen. Godfølelsen var der. Selvsikkerheten var der, og gleden over å vaere på vei inn i ringen var der.
Det var mitt største stevne noen gang. Og første personlige seier var å vaere på rett plass mentalt og ikke la omstendighetene true fokuset mitt. Jeg visste på forhånd hva motstanderen min er god på og hadde en bra taktikk på hvordan jeg skulle ta henne. Slik gikk det altså ikke. Faktisk ganske langt der ifra. I tredje runde ble jeg rystet og derifra og ut husker jeg pent lite. Resten av kampen besto av å forsvare meg mot en motstander som hadde fått blod på tann.
RYSTET AV HARDT SLAG
Bortsett fra slaget som rystet meg følte jeg at forsvaret var på plass og jeg unngikk videre skader de neste rundene. Det ble en kamp om å fullføre kampen, å gi seg var ikke et alternativ. Faktisk tok det ganske lang tid før jeg skjønte hva som var skjedd, og det gikk vel egentlig ikke opp for meg helt før etter kampen.
Etter kulen og hevelsen i det myke punktet i tinningen å dømme, og ut fra bilder fra kampen, tror jeg det var en lang hook med innsiden av hånden som traff i tinningen. Det er et fullt lovlig slag i K1 og kan vaere vanskelig å se komme. Jeg fikk ikke noen telling og var ikke «synlig» rystet ettersom jeg fortsatte å forsvare meg.
SLOW MOTION
Da klokka ringte til pause, holdt jeg på å gå til feil hjørne, ettersom jeg ikke kunne se hvor treneren min var. Deretter gikk alt på autopilot, men i slow motion. Jeg kunne se når motstanderen min var åpen når hun angrep, men jeg var for sein i reaksjonene til å gjøre noe med det. Det ble mer å slenge ut noen slag og spark, men ikke å virkelig slå eller sparke dem med kraft.
Derfor kunne hun også fortsette å komme framover og jage. Det hele føltes bare som veldig langt unna og som om jeg var veldig desorientert. Jeg visste heller ikke hvilken runde det var mellom rundene. Som alle kamper er det ikke over før kampen er ferdig og alt kan skje. Men da kampen gikk fullt ut, skjønte jeg at jeg hadde tapt.
POSITIV OPPLEVELSE
Hva som skjer framover nå er jeg ikke sikker på. Jeg må i alle fall hjem og ta eksamen, så det blir noen uker med mye studier og roligere trening før jul. Jeg har alt i alt en positiv opplevelse fra helgen fordi jeg føler jeg gjorde det beste ut av situasjonen.
Jeg er veldig spent på hva jeg kan få til framover fordi jeg føler jeg har knekket den mentale koden med å vaere til stede i kamp, ironisk nok bortsett fra når jeg blir slått ut.