KAMPEN UTKJEMPES OGSÅ PÅ SOSIALE MEDIER OG I KINESISKE AVISER
Kina har i lengre tid brukt internett til å spre prokinesisk informasjon i et forsøk på å styre narrativet om Kina generelt og om demonstrasjonene i Hongkong.
Studenter og urobetjenter kjemper mot hverandre under voldelige demonstrasjoner i Hongkong, men kampen foregår også på nettet.
Kinas store brannmur – som blokkerer og sensurerer kinesiske borgeres adgang til vestlige nettjenester som blant annet Google, Facebook og Twitter – er ikke aktiv i Hongkong, som er en selvstyrende region. Men det forhindrer ikke Kina i å påvirke folks holdninger og informasjonen som er tilgjengelig, både i og utenfor Hongkong.
– Det er kontrollen over informasjonen om er interessant i Hongkong. Kontroll og styring av narrativer og uttalelser er en disiplin som prokinesiske medier har finpusset med tiden, sier James Griffiths, forfatteren av en bok om den kinesiske internettsensuren.
– Folk tror kanskje ikke alltid på det de leser i statskontrollerte medier, men de kan føle seg mer overbeviste om informasjonen for eksempel kommer fra Hongkongs politi eller et prokinesisk nettsted, sier Griffiths.
– Man kan vaere skeptisk til informasjonen, men dersom man ser samme informasjon mange nok ganger, så vil man på et tidspunkt begynne å tenke at «Jeg har faktisk hørt at…». Dermed har det en effekt, sier Griffiths, som selv er bosatt i Hongkong.
KRIGEN OM NARRATIVET
Casper Wichmann, sinolog og koordinator for tankesmia Thinkchina, har observert at prokinesiske medier holder seg til en tydelig linje.
– Om man ser på kommunistpartiets talerør, som Global Times og People’s Daily – inkludert deres engelskspråklige utgaver – kan man helt klart se propagandaen. Det er en krig om narrativet i Hongkong, sier Wichmann.
Omtrent 50 soldater fra den kinesiske haeren, Folkets frigjøringshaer, hjalp for et par dager siden med å rydde opp demonstrantenes barrikader og ødeleggelsene etter demonstrasjoner. De var kledd i sivile klaer, med sorte shorts og grønne T-skjorter.
– De sa at de gjorde det for å skape ro og orden. Den slags blir selvfølgelig brukt for alt det er verdt på fastlandet, hvor kineserne kan se at Folkets frigjøringshaer og de kinesiske myndighetene er med på å rydde opp etter demonstrasjonene. I Kina mener man at borgerne i Hongkong
er i ferd med å ødelegge for landet, sier Casper Wichmann.
For et par måneder siden skrev både Facebook og Twitter at de hadde funnet og blokkert brukere med opprinnelse i Kina som på en organisert måte forsøkte å portrettere demonstrantene i Hongkong som voldelige og ekstreme.
Facebook skrev at noen brukere hadde forbindelser til den kinesiske regjeringen. Twitter skrev at de hadde funnet et «spamnettverk» som hadde omtrent 200.000 kinesiske brukerkontoer.
TJENESTEPERSONER BRUKER TWITTER
Flere kinesiske medier og kinesiske tjenestepersoner i utlandet bruker Twitter for å påvirke Vestens syn på Kina.
Kinas ambassadør til USA, Cui Tiankai, opprettet en Twitter-bruker i juni i år, og flere andre tjenestepersoner har fulgt tropp. Ambassadøren til Storbritannia, Liu Xiaoming, registrerte seg på Twitter i oktober. De skriver sine Twitter-oppslag på engelsk.
Liu skrev for eksempel et oppslag på Twitter etter at Hongkongs justisminister, Teresa Cheng, ble angrepet under en demonstrasjon i London. Her skrev han at antikinesiske elementer som skaper forstyrrelser i Hongkong har tatt volden med til Storbritannia. Liu mener derfor at demonstrantene «ikke kan kalles fredelige eller prodemokratiske, slik vestlige politikere og medier påstår».
– De kinesiske narrativene er ikke nødvendigvis usanne, for det foregår en del vold og forferdelige hendelser under protestene, men de er veldig ensidige. De sprer en oppfatning av at alle i Hongkong er under beleiring av voldelige demonstranter, sier James Griffiths.
– Kina gjør kritikken til en debatt og et omstridt emne fordi det gjør det vanskeligere for politiske partier og politikere å presse på for å få innført sanksjoner mot Kina. Dersom Kina tillot narrativer som kun anklager og framstiller Kina som en menneskerettsversting og en skurk, så ville det vaere mer sannsynlig at det kommer et politisk press som krever handling mot det, sier Griffiths.
Griffiths sier at Kinas største frykt er at demonstrasjoner og protester utvikler seg og inspirerer flere kinesere til å ta del i den.
– Det kinesiske kommunistpartiet var opprinnelig en revolusjonaer bevegelse som spredte seg og bygget opp støtte i hele landet, og til slutt vant de en borgerkrig. Partiet kjenner derfor godt til de store konsekvensene slike bevegelser kan få for en regjering når snøballen først begynner å rulle. Derfor
går de hardt ut for å begrense protestbevegelser før de når et kritisk punkt, sier han.
Det er stort sett ingen debatt om konflikten i Hongkong på det kinesiske fastlandet. Det er i stedet prokinesiske narrativer som dominerer.
– På grunn av informasjonskontrollen og sensuren kan kinesere framstå som nasjonalistiske. Det har antakelig bidratt til en følelse av fremmedgjøring i Hongkong. Folk identifiserer seg heller som «hongkongere» enn som kinesere, og det har nok noe å gjøre med at tonen i Kina fremstår som fiendtlig og kritisk. Det er naturligvis snakk om et utrolig kontrollert miljø som ikke nødvendigvis avspeiler den reelle, generelle holdningen i Kina, sier James Griffiths.
HONGKONG FRYKTER ÅR 2047
Hongkong var en britisk koloni frem til 1997. Storbritannia og Kina ble enige om at Hongkong skulle bli kinesisk fra 1997, og Hongkong skulle beholde en grad av selvstyre i 50 år, frem til 2047.
Denne ordningen, under prinsippet om «ett land, to systemer», betyr at Hongkong har et mer demokratisk styre som for eksempel kan romme ytrings- og forsamlingsfrihet. Saerlig blant de unge i Hongkong er det en frykt for at de kan miste sin frihet i 2047.
– Kløften mellom Hongkong og Beijing er veldig stor, saerlig blant yngre personer. De er kinesere alle sammen, men om du spør folk i Hongkong om deres identitet, så vil de svare at de først og fremst er Hongkongborgere, sier Casper Wichmann.
– For en 18-åring er ikke 2047 så langt vekk. Kina har blitt mer undertrykkende og kontrollerende, og det ser ut til at utviklingen vil fortsette. Det er ingen grunn til å tro at Kina blir et liberalt demokrati i 2047, så flere unge føler derfor at tiden er i ferd med å gå ut. Det bidrar til at de blir radikaliserte og tar i bruk mer radikale metoder, sier James Griffiths.