Hva er da et menneske?
Først var det klussing med abortloven, så regjeringssamarbeid med Frp, deretter støtte til homoterapi, og til slutt: angrepet på miljøbevegelsens menneskesyn. Så nå kan vel endelig alle vaere enige i at Kjell Ingolf Ropstad er et dårlig menneske?
En undring. Jeg har lenge undret meg over noe: Hvorfor kjente jeg i sosiale lag på motstand når temaet dyrevelferd og dyrs følelsesliv ble brakt på banen? Jeg mener jo grunnleggende at vi mennesker ikke har en slags gudgitt rett til å holde dyr i en blanding av slaveri og fengsel for enklest mulig å skaffe oss naering. Og det har også vaert sjokkartet for meg å se hvordan dyr behandles i industriell kjøttproduksjon. Og også hvilke enorme landarealer som båndlegges for dette. Noe som fører til insektdød og enorme klimagassutslipp.
I andre sammenhenger har jeg prøvd å begrunne fornuften i å bygge gode motorveier. Fordi det har vist seg at det sparer mange menneskeliv. Men da har har svaret ofte vaert: «ja, men hva med alle insekter og dyr som dør, og får leveområdene sine ødelagt av en slik utbygging; er ikke de like verdifulle?» Og igjen satt jeg der og undret meg over det svaret jeg fikk. Jeg har tenkt lenge og grundig over hva reaksjonene mine kunne komme av.
Jeg tror jeg fant svaret til slutt: Jeg opplevde at under argumentasjonen lå tanken om at vi mennesker bare er en av mange dyrearter på denne jorda. Og at vi ikke er spesielle, og ikke har større betydning eller verdi enn andre dyrearter. Jeg kunne sikkert tolke det jeg hørte feil, men for meg ble det slik at når folk argumenterte for dyrs rettigheter og verdi, lå det implisitt en nedvurdering av menneskets betydning. Det var der motstanden min kom fra.
Et menneskesyn: Jeg mener at menneskesynet i den Vestlige verden er en grunnsøyle hele vår kultur bygger på. Og når Ropstad bringer dette på banen, er det i alle fall ikke for å angripe miljøbevegelsens engasjement for et bedre klima. Men det er fordi han har sett at menneskesynet trues fra ulike hold. Ikke minst fordi mange dessverre ikke vet hva Vestens menneskesyn innebaerer, og derfor heller ikke har oppdaget at det trues.
Jeg tror ikke Vestens menneskesyn trenger å kalles kristent. Det bør heller forstås som noe som har utviklet seg gjennom tusenvis av år med erfaring. Og etter hvert har blitt meislet ut i et syn på hva som er de menneskelige grunnvilkårene våre, i hva det vil si å vaere et moralsk høyverdig menneske, og hvordan vi kan leve et best mulig liv for oss selv og andre. Dette menneskesynet er ikke spesielt moderne, selv om det har fått sin best artikulerte form gjennom menneskerettighetene fra 1948. Det har selvsagt bakgrunn fra opplysningstiden, men røttene er mye eldre enn det; og kan sannsynligvis tydeligst gjenfinnes i den jødisk-kristne tradisjonen. I korte trekk kan Vestens menneskesyn beskrives slik:
Individet er «hellig». Det har absolutt verdi uavhengig av livssituasjon, alder, rase, intellektuell kapasitet osv. Og hvert menneske er ansvarlig for sine handlinger, og har evnen til å ta frie valg. I tillegg er det et viktig premiss at hvert enkelt individ kan formulere nye, viktige og sanne tanker i sin egen bevissthet; og gjennom det skape noe nytt og bedre. Det tar i tillegg på alvor at mennesker har sterke destruktive krefter i seg. Krefter som må regnes med og tas på alvor; både av den enkelte og samfunnet. Hele rettssystemet vårt er fundamentert på dette menneskesynet fordi alle stilles til ansvar for sine handlinger, og alle har uansett rett på samme behandling. Frie demokratiske valg handler om det samme: hvert enkelt individs stemme har lik verdi, og er dermed fundamentet for demokratiet. Andre konsekvenser er blant annet likestilling, religionsfrihet, forsamlingsfrihet og ytringsfrihet.
Jeg skvatt litt da skuespiller Henrik Mestad ble intervjuet på Lindmo sist lørdag: For plutselig sa han at Ropstad var en person som bevisst ønsket polarisering gjennom å finne på problematiske ting hos andre. Og han sammenlignet i samme slengen Ropstad med Trump. Ropstad påstår at MDG har et dårlig menneskesyn, sa Mestad. Og det virket som Mestad prøvde å framstille Ropstad som en som var ute etter å angripe miljøbevegelsens klimaengasjement. Mens jeg opplevde at det var Mestad som prøvde å konstruere tvilsomme motiver hos Ropstad. Det er en taktikk jeg kjenner igjen spesielt hos norsk politisk venstreside i forhold til meninger og personer de ikke liker. Det er bare å kalle dem konservative eller høyrepopulistiske, så er de stigmatiserte, og ingen trenger dermed å ta dem alvorlig lenger. Og nå gjelder det å gjøre Ropstad mest mulig suspekt. Jeg tror det kan vaere viktig for Ropstad å stå i denne stormen, selv om oppslutningen om KRF faller, og han mistolkes og mistenkeliggjøres både av media og ulike «synsere». Nettopp fordi det er en viktig sak han tar opp. Og sak som trengs å snakkes om.
Hva skjer? Jeg tror det som nå har begynt å skje, er at tankegods fra vitenskap, postmodernisme og marxistisk materialisme har begynt å sige helt inn i vanlige folk. Det startet for lenge siden «på toppen» hos forskerne og filosofene. Derfra har det gjennom tiår sivet inn i universitetene, og sakte men sikkert inn i sjelen til de fleste av oss. Jeg tror også at mye av den grunnleggende filosofien bak, handler om et manglende syn for de verdiene Vesten har kjempet fram gjennom tusener av år. Gir vi slipp på de verdiene, er det ingen som har noe annet enn utopier å erstatte dem med. Og de bygger som regel på et konstruert, materialistisk og urealistisk menneskesyn. Jeg tror at konsekvensen av det vil bli at meningsløsheten vil gripe om seg i enda større grad enn nå. Og det er verre enn noe annet. Jeg tror også at de som insisterer på at ingenting har mening, og at alt som fins bare er tilfeldigheter og virvlende atomer, egentlig dypest sett ønsker å slippe unna ansvar. Nemlig det ansvaret at livet har dyp mening, medfører. Og dermed at hver enkelt av oss har uendelig betydning og ubegrensede muligheter for å gjøre verden til et litt bedre sted. Det er dette som er Vestens menneskesyn. Ikke noe mindre enn det.
Jeg tror også at de som insisterer på at ingenting har mening, og at alt som fins bare er tilfeldigheter og virvlende atomer, egentlig dypest sett ønsker å slippe unna ansvar.