Viggo Aadnevig til minne
Viggo Aadnevik er død, 75 år gammel – Viggo, den gode maler.
At han tidlig begynte å tegne, viste han på en av sine mange utstillinger i Christianssands kunstforening. Den insisterte han på å henge opp selv, i en salig blanding av modne arbeider og barnetegninger han hadde laget av 1950-årenes skøytehelt Kuppern og cowboysangeren Roy Rogers.
Allerede som 11-åring begynte han på tegneskole hos Turid Gabrielsen, og som 12-åring fortsatte han på malerskolen til Arne Solheim. Men viktigere for ham var vennskapet med den fremragende billedhoggeren Dagfin Kjølsrud som døde så alt for tidlig, bare 44 år gammel. Det ser vi saerlig i hans grafikk.
På Kunst og håndverksskolen hadde han ekspresjonisten Gjert Jynge og den fine tegneren Olav Mosebekk som laerere.
På Akademiet hadde han kubisten Aage Storstein og tendensmaleren Reidar Aulie. Og etter utdannelsen malte han uavlatelig ekspressive bilder i djerve farger og dristige strøk, landskap og oppstillinger, parker og gårdsrom, figurbilder og selvportretter. Svaert mange selvportretter, han var en uforbederlig egosentriker! Han kunne også male seg selv som akt. Men i motsetning til Odd Nerdrum, som på sitt bilde står der og vifter med krumsabelen sin, malte Wiggo seg som kvinne – med pupper!
Skal vi plassere ham i kunsthistorien, er han en frukt av Matisse-elevene, som dominerte norsk malerkunst til lenge etter den annen verdenskrig. Men den som inspirerte ham mest, var utvilsomt Munch.
«Han er ny hver gang», sa Viggo. «Han gjør meg helt stum, han er ufattelig. Fargene... motivvalget... Spesielt Kragerølandskapene! Jeg husker utstillingen av ham her i byen, mest skissene. Å, dem ble jeg misunnelige på»! sa Aadnevik.
Viggo var Viggo også privat, enten han fór av gårde på sin motorsykkel (uten hjelm!), eller opptrådte med stråhatt og hvit dress som en av figurene på P. S. Krøyers Skagen-bilder. Noe typisk sosialt menneske var han vel ikke. Da kunstforeningens intendant Svein Thorud laget fest for ham etter en utstillingsåpning, uteble hedersgjesten.
Men da Christianssands bryggeri lanserte et av hans bilder som etikett på sitt «kunstnerøl», inviterte Viggo selv sine naermeste venner på feiring i Thilo Schoder-huset sitt i Setesdalsveien. På øl og bløtkake! Det ble en sofistikert fest.
Han hadde sine gode år, Viggo, og han har en solid plass i Kristiansands kunsthistorie. Men han hadde også sine vonde år. Det kan vi ikke se av bildene hans. Det er ikke mye «Skrik» i hans kunst. Den er kraftfylt, varm og harmonisk.
Likevel sa han: «Å male er ofte forbundet med angst. Det er veldig mange ytre omstendigheter som spiller inn. Så lenge jeg kan fungere som andre, føler jeg meg trygg, så lenge mitt arbeid blir betraktet som andres. Ofte føler jeg meg så privilegert... men når jeg skal lage noe, må jeg ha kontakt, det må foregå naturlig, jeg kan ikke møte situasjoner når jeg blir utsatt for en spesiell oppmerksomhet. Jeg må få lov til å stå i byen og male uten at noen mener at han må jo vaere gal som står der og maler...» sa han.
I de siste par tiår fikk han ikke til å male.
Heldigvis fikk vi anledning til å hylle ham på 70-årsdagen, da intendanten i kunstforeningen Cecilie Nissen fylte foajeen med malerier og avisutklipp, vin og bløtkake, taler og heder. Vi var også noen som stadig pratet om å besøke ham i hans siste tid. Men åra gikk uten at det ble noe av. Og nå er det for sent. Unnskyld, kjaere Viggo.