En kikk på vårens filmtrailere
Det blir både krig og tullball på kino i vår. Men hvor mye bør vi egentlig glede oss?
En god filmtrailer skal ikke vaere for lang. Den skal heller ikke røpe for mye av handlingen. Det holder at den gir oss en smakebit, setter oss i stemning og skaper forventninger. Trailere som lykkes med dette, kan vaere god underholdning i seg selv. Enkelte er faktisk bedre enn filmene de skal promotere.
Her er en uhøytidelig, men kritisk kikk på en håndfull trailere for filmer som kommer de neste månedene. Ha for all del i bakhodet at det ikke er filmene som får terningkast.
«1917» (24/1): Her forberedes vi på storverk. Traileren gjør ikke noe nummer av dette Første verdenskrigsdramaets store gimmick – at det tilsynelatende er filmet i én eneste lang tagning – men de sveipende bildene av innbitte ansikter og endeløse slagmarker er likevel episke så det holder. Man blir sittende med hjertet i halsen og gruglede seg til filmen.
«Parasitt» (31/1): Her er en koreansk sak som pirrer nysgjerrigheten. Først kobler de arbeidsløse hovedpersonene seg på naboens wifi, så bløffer de seg inn hos noen rikinger og til slutt kommer en kjapp montasje som antyder både krim og komedie. Og alt sammen er såpass spenstig satt sammen at vi overser de klønete norske mellomtekstene.
«Fjols til fjells» (21/2): Dronebildene, de rosa skidressene og bruken av Freddy Kalas på soundtracket gjør at Leif Juster og den originale «Fjols til fjells» er glemt i løpet av sekunder. Ellers gir traileren inntrykk av en sånn type folkelig farse – tenk plottet til «Weekend at Bernie's» med gags skrevet av Tore Ryen – som vil vaere en fryd for noen og en lidelse for andre.
«Alle må dø» (13/3): Her lukter det en blanding av lavt budsjett og høye ambisjoner. «Slasher»-opplegget – en gruppe unge kvinner isolert langt ute i skauen sammen med en gal øksemorder – er veldig standard, men ideen om et «utdrikningslag med skrekktema» vitner om en vilje til å tenke litt utenfor boksen. Vi får gi den en sjanse.
«Mulan» (25/3): Som alle de andre Disney-tegnefilmene får nå også «Mulan» (1998) sin «live action»oppgradering. Resultatet ser ut til å ha blitt visuelt lekkert – mer «Snikende tiger, skjult drage» enn noe man pleier å forbinde med film for barn – men fullstendig blottet for sjarm og humør. Og hvorfor må alle eventyrfilmer ha akkurat det samme perkusjonsbaserte lydsporet?