Farlige fablerier
Trumps uaerlighet er noen ganger fascinerende, fornøyelig og forferdelig, men alltid farlig.
USAS president Donald Trump er en løgnhals som lyver fra morgen til kveld om bagateller, om seg selv og andre og om krig og fred. Ifølge Washington Post er han oppe i over 15 000 usanne påstander, rundt 15 om dagen, på Twitter, i intervjuer og i taler. De fleste av påstandene må han vite er usanne; de er løgn.
Trumps personlighet er, skal vi si, ganske uvanlig. Han har enormt store tanker om seg selv. Tenk hvor ofte han sier: «ingen vet mer enn meg om dette» eller prøver å imponere tilhørerne med å gjengi noen enkle fakta han nylig har blitt informert om av ekte eksperter. Han har stort behov for beundring; bare se hvordan han nyter å stå på talerstolen under valgmøter. Han viser lite medfølelse med mødrene til falne soldater, asylsøkere eller ofre for orkaner. Alt dette er narsissistiske eller megalomane trekk, og de er neppe nye.
I sine yngre dager som playboy og snuskete eiendomsinvestor i New York kunne Trump ringe journalister, utgi seg for å vaere en av Trumps naere medarbeidere – «John Barron» – og så skryte av Trumps – altså sin egen – rikdom og forretningsteft. Lyvingen forklares av Trumps personlighet. Han trenger å lyve for å opprettholde bildet av seg selv som en stor mann; større enn alle andre, og iallfall større enn den populaere forgjengeren Barack Obama. Trump må konstruere et alternativt univers der han er smartere, rikere og mer populaer enn i virkeligheten.
Itillegg kan lyvingen fra tidlig i karrieren ha vaert en beskyttelse mot at hans snuskete og ulovlige metoder skulle bli avslørt. Da spesialetterforsker Robert Mueller ønsket å avhøre Trump om hans mulige samarbeid med Russland i valgkampen, forklarte hans advokat John Dowd at det ville vaere bortkastet. Han hadde nemlig spilt Mueller i liksom-avhør av Trump og funnet ut at Trump husket lite, men i stedet for å innrømme det, fant andre utveier: «Han bare fant på ting. Det er hans natur.»
Trumps lyving som president startet allerede første arbeidsdag. I en tale i CIAS hovedkvarter løy han om både tilskuertallet under innsettelseseremonien dagen før, og om at regnet som ved guddommelig inngripen hadde holdt opp akkurat mens seremonien pågikk. Skal vi tippe det var Trumps megalomani som slo gjennom?
Siden har løgnene kommet på løpende bånd. Trump lyver om at det var han, ikke Obama, som skaffet militaere veteraner fritt helsevalg og sørget for at personer med kronisk sykdom også kan få tegne helseforsikring. Han lyver om meningsmålingene. Løgnen om orkanen Dorian i høst illustrerte hvordan Trump lyver heller enn å innrømme feil. Han tvitret, feilaktig, at orkanen ville ramme også Alabama, og folk der ble vettskremt. Meteorologene måtte like etter sende ut en korrigering: Alabama ville ikke bli rammet. Trump ble rasende, og han og medarbeiderne hans insisterte på at de hadde rett og meteorologene feil. Trump viste til og med fram et stort kart av orkanens forventede bane, med en håndtegnet ekstra bue innom Alabama.
Trumps løgner kan altså vaere latterlige, men lyvingen har farlige følger.
Som president trenger han ikke «John Barron», for nå har han mange ekte medarbeidere som lyver for ham. Ingen tør å vaere den som motsier Trumps løgner. I stedet finner de på ting som støtter Trumps forståelse av virkeligheten. Trumps uaerlighet smitter. Uaerligheten svekker myndighetenes troverdighet og folks tillit til dem som styrer landet. Dermed svekkes demokratiet. Landet blir van