❞ Det er på tide med et nytt kraftig kvinneopprør. Denne gangen må det rettes mot kvinner.
KAREN KRISTINE BLÅGESTAD, kulturredaktør
Vi må kaste bh’en, la håret gro absolutt overalt, vise frem bilringer og dyrke rynkene våre. Vi må røske vekk vippeextentions, skjaere ut alle implantater, tømme lepper for syntetisk masse og kaste det. I det brannfarlige spesialavfallet.
● Vi må gå i protesttog, skrive pamfletter og publisere det på alle mulige plattformer, starte blogger, lage geriljakrig med utstrakt spionasjevirksomhet i sosiale media, vi må inn med opprør i skoleverket, på gymmen, i idrettslag.
● Vi må atter en gang gå i strupen på all kvinnefiendtlig aktivitet. Det er på tide med et nytt opprør i feministleiren, men denne gangen det ikke menn som er skyteskiven. Denne gangen er det kvinner.
● Eller skjønt, kvinner. De fremstår som dukker med så mye plastikk i kroppen at det naturlige og menneskelige er på vikende front. Og modningsmessig sett er de vel heller ikke for kvinner å regne. Det er ofte snakk om jenter, med egosentriske perspektiver slik ungdommer kan ha, perspektiver som ikke når utover sine egne, antagelig opererte, nesetipper. ● Å høre og se influensere og bloggere, eller påvirkere som er det gode norske ordet, er pute-tv. Hvis du er voksen og har hatt din barndom lenge før reality-tv og instagram-profiler var rådende premissleverandører, så er dette et blikk inn i en verden av grunne pinligheter. Krangelen eller debatten mellom de ulike påvirkerne, om hva som er gode eller dårlige verdier, hva de har ansvar av verdiformidling, er fylt med så mye klein tåkeprat at man vet ikke hvor man skal snu seg for å se etter fornuft og logikk.
● Og det hadde jo vaert helt greit og uproblematisk hvis ikke deres målgruppe og maktbase er skjøre, unge mennesker og jenter som leter etter en vei i livet, som leter etter hvem de skal vaere, hva som er viktig og riktig, hvilke barometre de skal måle seg etter. Det er faktisk hele forretningsideen. Og når man ser hvilket gjennomslag de har, hvor mange følgere de har og hvilket engasjement de skaper, så er det på overtid at norske medier begynner å ta dem på alvor. Løfter dem frem, skyter løs med kritiske spørsmål og overhører at de prøver å trekke mobbe-kortet. De må behandles som andre mektige aktører, og deres budskap, deres produkter, salg av livsstil og livsanskuelser må under lupen.
● For de har rett i én ting disse bloggerne, dette er ikke bare en «chickfight» eller barnslig jentekrangel. Det er et samfunnsfenomen. Et samfunnsproblem. Det handler dypest sett om kjønnspolitikk, det er dypt problematisk og industrien har mange ofre.
● Det er en tung pendel som har svingt tilbake og nå gir kvinnefrigjøringen ❞ en på trynet. Og det rare er at dette angrepet kommer fra kvinner selv. Opp gjennom kvinnehistorien har skjønnhetspresset til tider vaert grusomt. Kvinner som brakk de nederste ribbena for å få smale liv i korsetter, kinesiske kvinner som fikk føttene knekt og bundet for å få de ønskede små «liljeføttene», kvinner som brukte pudder med bly for å bli kritthvite og fikk utallige bivirkninger, kvinner hos Kayan-folket i Asia som legger ringer rundt halsen for å forlenge den og får ødelagte kraveben og skjelett, og selvfølgelig - den nesten alltid tilstedevaerende og livsfarlige slankingen. ● Og nå i vår tid altså - etter både opplysningstid, årtier med likestillingsog frigjøringsarbeid, så legger kvinner seg under kniver og høvler og prøver å bekjempe - sin egen kropp. Det er brutalt, smertefullt, blodig, farlig og veldig, veldig ofte dumt.
● Det har vaert en kraftig forskyvning av verdier i det norske landskapet. Da jeg vokste opp - i nitten hundre og pil og bue - ville disse jentene blitt stemplet og stigmatisert som tanketomme, blodharry vulgariteter, og alle ville sett rart på dem og i hvert fall ikke hørt på dem. Nå er det liksom - greit. Eller vanlig. Men det er kanskje fordi den verdenen mangler voksne som orker å forholde seg til det, men nå er det dags for å gå til angrep på denne gjengen. Uten kirurgiske kniver. Vi gamle kjerringer må få lov å kjefte på dette lavmålet, men det er enda viktigere at vi holder opp og løfter frem andre idealer. Viktigere idealer. Kanskje gammeldagse idealer. Vi kan starte med intelligens. Intellektuelle evner. Og fortsette med snill, raus og varm. Og fortsette videre med å peke på politikk og samfunn og sånne ting.
De må behandles som andre mektige aktører, og deres budskap, deres produkter, salg av livsstil og livsanskuelser må under lupen.