Man avslører ikke vold og overgrep på telefon.
Det holder ikke med alarmtelefoner når koronakrisen setter allerede utsatte barn i større fare, mener lokale «Barnevernsproffer». Når skoler, barnehager og fritidstilbud er stengt, må vi andre ta mer ansvar. Både ved å varsle og ved å holde fysisk kontakt
Barnevernsproffene har selv erfaring med foresatte som har ruset seg, vaert psykisk syke, brukt vold, eller ikke har klart å ta seg av dem av andre grunner. Under korona-epidemien har en stor del av det offentlige hjelpeapparatet erstattet møtepunkter for barn med hjelpetelefoner og chatter. Det er ikke nok, mener de fire proffene Faedrelandsvennen treffer på Bystranda.
– Alarmtelefoner kan gi falsk trygghet, sier Oda Emilie (21).
Hun mener det er viktigere enn noen gang at man får til fysiske møter med utsatte barn. For det holder ikke å snakke med barna på telefon eller ved å chatte.
– Kontaktpersonene må treffe barna, det er på øynene og kroppsspråket man ser sannheten, om noe er galt. Man avslører ikke vold og overgrep på telefon, sier Oda Emilie.
De andre jentene nikker. Det gjelder både barnevernet, ABUP, og andre som til vanlig har tett kontakt og er med på å beskytte barna.
– De mest utsatte barna lever ofte i en familie hvor det fra før av er sterk kontroll, sier Kristine (24).
– Nå er de jo hjemme med foreldrene hele tiden, og da er det ikke så lett for dem å komme seg bort for å ringe. Dessuten er mange av dem for små til å klare å ta en telefon.
HAR MISTET TRYGGE ARENAER
Med stengte skoler, barnehager og fritidsaktiviteter, frykter jentene at de mest utsatte barna mister kontaktpunkter som vanligvis er med på å trygge dem. Ofte er disse arenaene de eneste stedene barna ikke kan bli overvåket av foresatte.
– Da jeg var liten var laererne og skolen den største tryggheten jeg hadde, sier Dinah (18).
– Den tryggheten har jo disse barna ikke nå.
VARSLING KAN REDDE LIV
Barnevernstjenesten melder at de mottar faerre bekymringsmeldinger nå under koronakrisen, noe som gjør jentene urolige. De er svaert bekymret med tanke på barn som står i fare for å bli utsatt for vold eller overgrep som ingen oppdager.
– Det er rett og slett livsfarlig, sier Oda Emilie.
Hun mener andre voksne nå må overta noe av ansvaret for å varsle bekymring for barn.
– Naboer og familie har nå fått en oppgave som er veldig viktig. Nå er det de som må varsle, sier Oda Emilie.
– Der hvor det er vold i hjemmet, pleier jo naboer å høre det. De har et ekstra ansvar nå. Det kan hende det kan redde et barns liv.
– MAN LEVER I KONSTANT FRYKT
Proffene har alle følt på kroppen hvordan det er å vaere et ekstra sårbart barn. Flere av dem har egne erfaringer med å vokse med utrygge voksne.
– Det er vanskelig å forklare, men man lever i konstant frykt, sier Dinah.
– Man vet jo at det vil skje noe, bare ikke når. Det gir en enorm frykt.
Jentene mener det er bedre å spørre en gang for mye enn en gang for lite. For mange barn venter bare på å bli spurt av en voksen. Det verste er når noen har mistanke, men ikke melder fra.
– Sånn var det med meg, sier Kristine.
– Jeg bare ventet på at noen skulle stille meg spørsmål. Mange visste men ingen sa noe. Ingen spurte og ingen meldte.
MÅ MELDE FRA VED MISTANKE
Har man mistanke om at et barn er utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt, må både naboer og familie nå ta ansvar for å melde, mener proffene.
– Hvis man blir bekymret for et barn, så må man ikke nøle. Ved mistanke så må man ta kontakt med barnevernet. Det kan også gjøres anonymt, sier Thea Alinde (21).
– Er du i tvil, kan man spørre en annen voksen om hva de tenker om situasjonen. Det viktigste er å si fra.