Kulturfeltet var det første feltet som stengte døra. Men det første som åpnet igjen. På nett.
Denne krisetiden viser hvor viktig kultur er. For kultur er samhandling, fellesskap og kontakt. Uten smitte.
● Denne uken har jeg som mange andre sittet i ensomhet på hjemmekontor. Jeg har gått noen turer, ellers har jeg ikke vaert ute av huset. Likevel har fritiden denne uken vaert fylt av konserter, besøk på Nasjonalmuseet, jeg har vaert innom Kilden og selvfølgelig sett et antall serier på Netflix og HBO. Tør ikke innrømme hvor mange, men til mitt forsvar har jeg også lest bøker.
● Mens kulturarbeidere landet over blir sendt ut i permitteringer, og alle kulturfrilansere har fått sin vanlige inntekt kuttet brått av, så etterspør det norske folk kultur som aldri før. Virker det som om. Nettet flyter over av konserter fra etablerte scener, kjøkkenbord, kjellerstuer og hjemmekontor. Bakgårdskonsert har blitt et nytt begrep. Overalt republiseres kulturuttrykk som kan passe eller trøste i situasjonen. Biblioteker annonserer take away-tilbud på bøker, gallerier og museer legger ut deler av samlingene sine, i USA leser kjendiser eventyr for barn, gamle hits spilles inn på nytt og remikses, store orkestre strømmer musikk fra hvert sitt hjemmekontor, poeter skriver korona-dikt og Bob Dylan slipper plutselig en ny låt alle hører på. Det er i det hele tatt et veldig kok på kulturfeltet på nett. Koronakultur.
● For en kreativ gjeng. Nød laerer selvfølgelig fattig kunstner å spinne, men når man i dag peker på at samfunnet gjør kvantesprang i digitalisering og teknologi så står jammen ikke kulturfeltet tilbake for det. De står i front.
❞ De fleste scener har lite håp om noen arrangement på den gamle måten før sommeren.
● Men det kan bli vanskelig å redde alle. Kulturfeltet ble raskt stengt da regjeringen strammet til med tiltak 12. mars. Deler av kulturen er antagelig også det siste som kan vende tilbake til en normaltilstand. Når våger vi igjen å samle oss med hundrevis av andre for å dele kultur, gå på konsert, på teater?
● Kulturminister Abid Raja (V) peker spesielt på kinosaler, konserthus, og teater: «De vil stå langt bak i køen av ting som vil bli åpnet», uttaler han. Raja frykter også at det kan bli stusslig lenge: «Hva har denne frykten for å bli smittet ha gjort med oss. Min frykt er at redselen for viruset kan komme til å endre befolkningens handlingsmønster», slår kulturministeren fast.
● De fleste scener har lite håp om noen arrangement på den gamle måten før sommeren. De er egentlig mest redde for høsten. Noen tenker at forestillinger kanskje bare kan gå med publikum i annenhvert sete. For å prøve å minimere de økonomiske skadene snekrer italienske operahus om på høstens programmer, de kjører bare bestselgerne de vet publikum strømmer til, krysser fingre og håper at epidemien som har rammet landet så hardt ikke har klart å drepe kjaerligheten til opera.
● Festivalsommeren er ennå ikke avlyst. Men alle gjør vurderinger, teller på knappene og regner på regnestykkene. Palmesus vurderer å flytte hele festen, men for andre festivaler med svakere økonomiske muskler er avlysning eneste løsning. Hvem som kommer gjennom korona-krisen med livet i behold skal bli spennende å se. Dødstallene kan bli brutale på kulturfeltet. Selv om vi, på grunn av den samme krisen, viser en søken og sult på kultur som aldri før.
● Det er en stor krise. Vi søker store ord. Vi søker samhold, samlingspunkter, fortellinger og tolkninger om hvor vi er og hva vi står i. Følelser vi kan kjenne oss igjen i, uttrykk som berører oss og minner oss om hverandre.
● Kultur blir neppe definert som samfunnskritisk. Selv om den er livgivende.