Da Smitten ble STOPPET PÅ Odderøya
Den internasjonale karantenestasjonen på Odderøya i Kristiansand var den største i Norge. Der ble smitte som kom med båter forsøkt stoppet i over hundre år fram til den ble nedlagt i 1911.
Pest, kopper og kolera var fryktet i ei fortid da hundretusener døde av infeksjoner. Folk visste at smitten spredte seg over havet med skip. I flere århundrer brukte man karantenehavner for å stanse smittespredning.
Karantenestasjonen på Odderøya i Kristiansand var internasjonal karantenestasjon for Danmark, Norge, Slesvig og Holstein. Stasjonen lå i den sterkt trafikkerte leia mellom Nordsjøen, Skagerrak, Kattegat og Østersjøen. Den og ble brukt av mange land i Nord-europa i tider med dødelige epidemier.
Skipskarantene var lenge et utbredt middel i kampen mot de største og farligste epidemiske sykdommene. Smittsomme infeksjonssykdommer spredte seg fra havn til havn med mennesker og skipstrafikk. Sykdommene krysset hav og landegrenser og ble internasjonale epidemier, noen ganger verdensomspennende pandemier.
SYKE BLE ISOLERT
Siden før vår tidsregning kunne mennesker som var rammet av dødelige sykdommer, bli isolert i egne hus eller i saerskilte lasaretter for å hindre at sykdommen skulle smitte og spre seg til andre.
Første by som systematisk tok i bruk karantene for hele skip, mannskap og last for å hindre pest i å trenge inn i byen, var Ragusa – nåvaerende Dubrovnik – rundt 1350. Andre større havner i Middelhavet fulgte snart etter; først Venezia, Pisa, Genova, Malta, Marseilles, deretter de fleste andre.
Det var pest og andre «pestartede sykdommer» som utgjorde de hyppige truslene mot mennesker i Middelhavets havnebyer. «Pestartede» var en sekkekategori for alle sykdommer med høy smittsomhet og dødelighet som spredte seg til andre. Disse sykdommene kunne ikke alltid skilles fra hverandre som tydelige enkeltsykdommer
eller diagnoser. Kopper, gul feber, malaria, tyfus og tyfusliknende sykdommer hørte til de «pestartede» fram til omkring år 1800.
Karantenen skulle beskytte menneskene i havnebyene. Skuter med «pest» om bord, eller skuter som kom fra «pestrammede» steder, ble derfor lagt i isolasjon under strengt vakthold i 40 dager, (fransk quarrant – derav ordet karantene). Dette ble regnet fra dagen skuta sist hadde kontakt med land, eller siste sykdomstilfellet viste seg om bord.
KARANTENESYSTEMER I NORGE
På 1700-tallet vokste handelen og skipsfarten i Nordsjøen, Østersjøen og i Skagerrak og Kattegat sterkt, og også trafikken østvest i Nord-europa over disse havene. Det samme gjorde skipstrafikken mellom nord og sør i Europa. Mikrobene fulgte menneskene. Utfordringene med å beskytte havnebyer, og dermed liv, helse, handel og økonomisk virksomhet økte. I løpet av 1700-tallet innførte de fleste land i Nord-europa karantenebestemmelser for skip med pest og «pestartede» sykdommer om bord.
For å påse at karanteneplikten ble overholdt og at karantenene ble gjennomført i ordnede former, befalte kongen i fellesmonarkiet Danmark, Norge, Schleswig og Holstein å opprette «Quarrantaine- og Sundhedscommitioner» i alle «Søesteder» langs kysten i riket, det vil si i alle betydelige havner som mottok utenlandske skip.
I fellesmonarkiet og over hele Europa økte behovet for karantenetjenester stort under den lange ufredstiden som ble kalt Napoleonskrigene, fra sist på 1700-tallet til 1814. Krigstider var epidemitider. 90 prosent av alle som døde i datidens kriger, både til lands og til vanns, døde av infeksjonssykdommer. Epidemiene brøt ofte ut under de elendige hygieniske og sanitaere forholdene på slagmarkene. Derfra spredte sykdommene seg til sivilbefolkningen.
KARANTENESTASJON PÅ ODDERØYA
Kyndig karantene kunne ikke gjøres i enhver havn. Kongen utpekte derfor i 1790-årene Odderøya i Kristiansand til permanent karantenestasjon for Danmark, Norge, Schleswig og Holstein. Stasjonen ble bygget opp etter mønster fra de store internasjonale karantenestasjonene i Middelhavet. Den hadde permanent lege da stasjonen var i bruk, to store lasaretter, der de syke kunne bringes i land for å få legehjelp og pleie, samt et hus for rekonvalesenter.
På en holme ute i karantenehavna «Hullet», sto det fem pakkhus. Her ble klaer, sengeklaer, last og utstyr renset og desinfisert i ulike prosesser. En høy og bred mur skilte mennesker i karantene fra menneskene utenfor. På toppen av muren og omkring karanteneskipene patruljerte bevaepnede soldater for å forhindre at noen rømte, eller at folk utenfra tok seg inn i stasjonen. Alle skip i karantene fikk også en guardian om bord som observerte sunnhetstilstanden blant de friske og ledet arbeidet deres med å rense skuta fra mast til kjøl. Kanonene på Christiansholm festning i Østerhavna hadde karanteneskipene innenfor skuddhold om noen skulle forsøke å stikke av.
FIKK «PRACTICA» ETTER KARANTENE
Etter gjennomgått rensing og karanteneopphold på Odderøya, fikk skipene tildelt «Practica», et internasjonalt anerkjent bevis på at skip hadde gjennomgått full karantene og rensing på en anerkjent karantenestasjon. Stadig flere større havnebyer i Europa krevde nå Practica av alle skip fra smittede steder for at de skulle få lov til å legge til kai. Slik ble denne fulle renseprosedyren og sunnhetssertifiseringen også vanlig praksis for handelsskip fra smittede steder eller med sykdom om bord. I Nordeuropa var Odderøya en av de få permanente stasjonene som tildelte et Practica som ble akseptert i alle store havner og havnesystemer.
I tider med store internasjonale epidemier fungerte stasjonen som karantenestasjon for en rekke land rundt Nordsjøen. Den ble brukt av svaert mange av skutene som passerte inn og ut gjennom Østersjøen og Nordsjøen, eller som skulle til havner i Nordsjøen. I slike tider fikk ingen skip slippe opp Elben, til Hamburg eller Altona, opp Weser til Bremen, eller til Hannover, uten Practica fra Odderøya. Skuter som trengte internasjonalt Practica, eller som kom fra smittede steder med last som trengte rensing, eller syke om bord med karantenepliktige sykdommer som trengte lege og lasarett, måtte derfor i denne tiden holde karantene i Kristiansand.
KOLERAEN RAMMET FLERE GANGER
Sammen med ulike forskrifter gitt som «Quarrantaineplacater» dannet denne loven retningslinjene for norsk karantene
praksis da 1800-tallets nye store epidemiske trussel, koleraen, for første gang viste seg i Europa i 1831. Koleraen var en smittsom epidemisk sykdom som rammet Europa og verden for øvrig i sju store pandemier mellom 1818 og 1914. Dødeligheten var i starten 60 %. De syke døde i løpet av få timer.
Alle kolerapandemiene startet ved Gangesdeltaet i India der sykdommen var endemisk (alltid til stede). De første pandemiene spredte seg med karavanerutene gjennom det indre Asia til Europa og kom ut i Middelhavet og Østersjøen og spredte seg videre til andre Europeiske havner med skip. I innlandet på det europeiske kontinentet spredte koleraen seg saerlig med lektebåttrafikken langs elvene. Etter at Suezkanalen åpnet i 1860-årene, spredte koleraen seg raskt og direkte denne veien.
SANITAERKORRIDORER
Alle land fryktet koleraen som spredte seg østfra i 1830/31 som den nye store pesten. Derfor rigget alle land opp store systemer av provisoriske karantenestasjoner og sanitaerkorridorer langs landegrensene. Men å drive karantenestasjoner skikkelig, krevde erfaring med rensing av klaer og last, skikkelig vakthold og pålitelig personell. I store deler av Europa, saerlig langs elvene og langs kyst- og fjordstrekninger hadde myndigheter og helsepersonell lite erfaring med karantene. Mange av disse provisoriske og improviserte stasjonene fungerte derfor ikke godt, i motsetning til den permanente stasjonen på Odderøya der karantene-kompetanse allerede var stor.
Under den store koleraepidemien i Europa i årene 1831-1833, der de aller fleste land ble rammet flere ganger, lå det til sammen over 300 skip fra hele Europa i karantenen på Odderøya, og både Øster- og Vesterhavna i byen måtte tas i bruk for å romme alle.
FORSINKET FRIHANDELEN
Fordi koleraen spredte seg forbi de provisoriske karantenestasjonene og utløste store epidemier, samtidig som den forsinket frihandel, kom karantenen i miskreditt i mange europeiske land fra 1840-årene av. Først omkring 1900 ble det gjenetablert internasjonale karantene-traktater.
Odderøya ble lagt ned som karantenestasjon i 1911.