Koronakrise, demokrati og dugnadsånd
Koronaviruset rir nå byen vår, landet vårt og verden som en mare av hittil uoversiktlige dimensjoner og med uante følger.
Norge er svaert heldige som har et samfunnsmessig godt økonomisk sikkerhetsnett og en frisk og materielt sett ressurssterk befolkning slik at vi, også grunnet relativt sett god krisehåndtering, har stått stormen av greit så langt. Dette er fattig trøst for de som har mistet sine kjaere til viruset eller sykepleiere og andre som jobber på spreng, men det gjør det samtidig mulig allerede nå å reflektere over fremtiden.
Kriser kan bringe frem det beste i folk. Dugnad for å hjelpe de som er i karantene med hundepass og handling, senket terskel for å smile til hverandre i butikken eller på skogsstien, det at vi faktisk forteller noen vi er glad i hva de betyr for oss, eller nettopp økt innsats blant nøkkelpersonell – vi har sett sider av hverandre de siste ukene som vi kanskje visste fantes, men som var gått litt i glemmeboken i tidsklemme, shoppingtur eller krangel om emner som nå virker mindre viktige. De heldige blant oss har mulighet til å gå tur i skogen, jobbe hjemmefra og be barna om å gå på hvert sitt rom hvis de krangler. Mange har ikke den muligheten. Det finnes dem som av ulike grunner bor trangt, jobber i bransjer som er hardt rammet eller der de ikke er fast ansatt, er avhengig av eksternt kontaktnettverk eller støtteapparat for å håndtere psykiske problem, familiemedlemmer med rusproblem eller voldelig adferd, eller andre krevende og belastende forhold. Med rette settes søkelys på å hjelpe, og nettopp det fineste ved situasjonen vi er inne i, er kanskje nettopp denne evnen til å tenke på dem som har det verre enn en selv.
Solidariteten og dugnadsånden som preger oss nå, strekker seg ikke automatisk inn i perioden som før eller siden kommer.
Et engelsk ordtak sier at man ikke skal kaste bort en krise (never let a crisis go to waste). Solidariteten og dugnadsånden som preger oss nå, strekker seg ikke automatisk inn i perioden som før eller siden kommer – når antallet nye smittede går ned, sosial avstands-tiltakene kan lempes og samfunnet gradvis normaliseres. Det finnes sterke krefter i Europa og ellers som gjerne vil bruke muligheten til ekstraordinaere tiltak for å sementere, styrke eller tilegne seg makt. Ungarske Viktor Orbán er ett av de grelleste eksemplene her i vårt Europa. Et allerede hardt skviset demokrati, der opposisjon og presse lenge har vaert mindre frie og rettssystemet mindre uavhengig enn i resten av EU, blir i praksis kvalt nå som statslederen har gitt seg selv full makt til å forbigå parlamentet (The Economist, 2.4.2020). Dette gir god grunn til bekymring. Populister og diktatorer vet tradisjonelt å tilegne seg makt gjennom demokratiske midler (Orbán er lovlig valgt), for deretter å strupe systemet som har tjent dem vel. Krisefullmakter er viktige, men velgerne må ikke hvile. Nå er neppe vår egen Jan Oddvar Skisland en diktator in spe - ei heller Erna Solberg - men presse, opposisjon og folk flest bør med rette vaere oppmerksomme og følge med på at stat og styresmakter tilbakefører makt de har blitt tilført konstitusjonelt under en krise, når årsakene til overføringen har avtatt.
Situasjonen vi er inne i, viser oss hvor stor verdi det er i det mange anser som kjennetegn ved Norge: sosial tillit, dugnadsånd, fri tilgang på ren luft, friskt drikkevann og natur. Nordmenn har til nå verken sunget eller klappet på balkonger i samme grad som lenger sør i Europa, men jammen har vi gått tur i skogen, jogget i lysløyper og lekt på lekeplasser. Ingenting av dette kommer av seg selv. Allemannsretten sikrer at fjell, skog, skjaergård og vidder er åpne for alle. Et rotfestet demokrati gir medbestemmelse og tillit til myndigheter. Relativt like muligheter innen utdanning og yrke, sementerer den sosiale kontrakten som gjør at vi stoler på og hjelper hverandre. Velferdsstaten gir rett til å bli hjemme hvis du er syk, og sikrer overlevelse hvis inntektene svikter. Relativt strenge lover og forskrifter holder vann og luft fra å bli helseskadelige. Dette er samfunnet vi har bygget gjennom mange tiår. Det er ikke perfekt, men vi ser i dag hvor viktig det er. Koronakrisen setter søkelys på sykepleiere, renholdsarbeidere, butikkansatte og alle de andre hverdagsheltene som nå holder hjulene i gang. Betydningen av uavhengig kvalitetsjournalistikk, objektiv formidling av fakta og fri flyt av informasjon blir krystallklar i en tid der selve vår eksistens trues. Krisen har til nå vist at Norge står relativt godt rustet. Når hverdagen sakte vender tilbake, vil vi alle vaere preget, hver på vår måte.
Refleksjoner om hvilket samfunn vi ønsker, og hvordan vi best skaper og opprettholder det, kan med fordel gjøres mens opplevelsen ennå er fersk.