(Smitte)skammens funksjoner
Korona-pandemien har gitt oss et nytt ord: Smitteskam. Hva er egentlig skam? Og hvordan virker skam?
En sosiologisk forståelse av skam finner vi i boka Siviliseringsprosessen som ble utgitt i 1939 av sosiologen Norbert Elias. I boka beskriver Elias hvordan europeiske samfunn har vokst frem gjennom en gradvis prosess der mennesker har laert seg å omgås hverandre på siviliserte måter. Fremskrittene innenfor vitenskap og helse, fra middelalderen til moderne tid, skyldes ikke alene utviklingen av nye ideer og ny teknologi, hevdet Elias, men også fremveksten av nye normer for manerer og kroppsbeherskelse. Adferd som tidligere var vanlig, som å spise med hendene, plukke seg i nesa eller gjøre sitt fornødne uten å vaere skjult for andre, ble gradvis ansett som usivilisert. Modellen for sivilisert adferd var det borgerskapet som stod for, og for folk flest ble det derfor viktig å etterligne borgerskapets manerer. Man skulle spise med kniv og gaffel, sitte velbehersket ved bordet og ikke la sine naturlige kroppsfunksjoner merkes. For borgerskapet, derimot, ble det viktig å distingvere seg fra folk flest. De utviklet derfor stadig mer raffinerte vaeremåter, og bidro slik til å akselerere siviliseringsprosessen. Et sentralt argument hos Elias er at denne utviklingen av manerer og kroppsbeherskelse var avgjørende for fremveksten av en moderne statsform. I siviliserte samfunn trenger man nemlig ikke en undertrykkende stat som tyr til vold eller straff for å regulere befolkningen. Det folk frykter mest er andre folks fordømmelse. En viktig mekanisme bak utviklingen av moderne samfunn er derfor skam, ifølge Elias.
Skam er grunnleggende sosialt. Skamfølelse er noe vi får når vi oppfatter at andre fordømmer vår adferd. Vi er ikke født med skamfølelse, men laerer det over tid, gjennom oppveksten og i samhandling med andre. Privat kan hver enkelt av oss handle på måter som ikke tåler offentlighetens lys. Vi kan prompe og rape, spise middagen rett fra gryta, legge beina på bordet og plukke oss i nesa. Men sammen med andre blir dette neppe ansett som sivilisert – iallfall ikke i de fleste sammenhenger. Hva slags adferd som anses å vaere sivilisert er imidlertid ikke alltid det samme. I fellesskap
Eforhandler vi nemlig om hva som til enhver tid er respektabelt – og hva som ikke er det. Vi snakker om hvordan man bør oppføre seg og vi diskuterer andres adferd. Vi rister på hodet over folk som snakker for høyt, kler seg upassende, smatter eller skråler. «De kan ikke oppføre seg», tenker vi kanskje. «De burde skamme seg». Skam virker derfor både integrerende og ekskluderende. Skammen er integrerende fordi den forutsetter samhandling og forhandling om noen felles spilleregler. Slik dannes en følelse av fellesskap og tilhørighet. Så lenge vi slutter oss til spillereglene vil vi oppfattes som siviliserte. Men skam forutsetter også at vi kan peke ut noen som ikke oppfører seg sivilisert. På den måten virker også skammen ekskluderende. De som ikke oppfører seg i tråd med spillereglene burde skamme seg.
Ikriser er spillereglene oppe til forhandling. Fordi virkeligheten fremstår som mer usikker diskuterer vi hva som er korrekt adferd og hva som ikke er det, og vi forhandler om hvem som burde skamme seg. Er reglene klare er det ganske enkelt. Da tar staten over og definerer spillereglene for oss. En meters avstand. Check. Ti dager i karantene etter utenlandstur. Check. Munnbind på fly. Check. Det er i grenselandskapet vi må forhandle. Hvor syk må man vaere for å bli hjemme fra jobb? Er det egentlig ok at den symptomfrie ungdommen besøker bestemor? Hvor naer må man vaere for å vaere naerkontakt, sånn egentlig? Og burde man ikke bruke munnbind på bussen, også om det ikke skulle vaere påbudt?
Slik borgerskapet tjente som modell for folk flest og bestrebet seg på å distingvere seg fra «de andre», kan de mest ivrige smittevernerne heve lista for folk flest under pandemien. De som heller tar på munnbindet en gang for mye enn en gang for lite, og «blikker» de som ikke bruker munnbind. Man kan nesten aldri vaere forsiktig nok. For samfunnet er det stort sett et gode. Skam er jo en viktig mekanisme for fremskritt og utvikling. Men enkeltvis er nok de fleste av oss opplaert til å gjemme unna vår skammelige adferd. Har man vaert uforsiktig, ikke fulgt smittevernreglene og blitt smittet med korona, vil man nok ofte skamme seg. Hvis det å vaere smittet oppfattes som skamfullt, vil man da kanskje foretrekke å vaere privat om smitten for å slippe fellesskapets fordømmelse. Under pandemien tjener det neppe fellesskapet.
Tenkeren Sarah Ahmed minner oss om at følelser oppstår i politiske sammenhenger. Hun mener at følelser, som for eksempel skam, understreker politiske verdier og signaliserer hva som er rett og galt. Skammen vi opplever når vi ikke følger spillereglene har slik sett en politisk funksjon. I likhet med Elias hevder også Ahmed at skam skaper fellesskap. Fravaer av skamfølelse kan derfor tolkes som et uttrykk for at man ikke bryr seg. Men fravaer av skam kan også handle om at man ikke ser noen grunn til å føle skam, for eksempel fordi man ikke er enig i spillereglene. Kanskje kan man tenke at svenskenes folkeimmunitetsstrategi har bedre vitenskapelig hold enn den norske strategien, at de økonomiske, sosiale og psykologiske konsekvensene av strenge smittevernregler er verre enn følgene av selve smitten, eller rett og slett at smittefaren er overdrevet. Skam forutsetter med andre ord at befolkningen deler den vitenskapelige oppfatningen til Folkehelseinstituttet og slutter seg til regjeringens politiske strategi.
(Smitte)skam er med andre ord både funksjonell og dysfunksjonell. Frykten for skam gjør at de fleste av oss følger Helsedirektoratets anbefalinger – forutsatt at vi slutter oss til rasjonalet bak disse reglene. Slik holdes smitten nede. Men frykten for skam kan også gjøre at vi unngår å teste oss eller at vi ikke varsler våre naerkontakter om mulig smitte. Det er skammens dysfunksjonelle side.
Frykten for skam gjør at de fleste av oss følger Helsedirektoratets anbefalinger – forutsatt at vi slutter oss til rasjonalet bak disse reglene.