Til sommeren er det ti år siden terrorangrepet på Utøya, men ennå har vi ikke fått opp et minnesmerke ved kaia over ofrene. Det er uverdig. Og vondt. KAREN KRISTINE BLÅGESTAD, kulturredaktør
Naboene reddet liv. De risikerte sine egne. De heiv seg ut i båtene, durte ut i Tyrifjorden og dro opp ungdommer som svømte i panikk fra skuddene på Utøya. Ingen skjønte noe. Hadde oversikt over noe. Hvor skuddene kom fra, hva det handlet om, hvem som handlet. Men de reagerte slik vi ønsker at vi alle hadde reagert - styrtet uredde ut i faren for å berge livet til ungdommene som flyktet fra sine livs verste, lange minutter.
● Klart det ble, og er, traumatisk for dem også, alle naboene til Utøya. De har stått i et voldsomt sjokk som har vart timer, i flere døgn. De har vaert i stor fare og naer voldsom fare. Det setter opplagt spor hos mennesker i verdens tryggeste land, det er ikke dette en døsig sommerfredag handler om i Norge.
● Men nå har de på en måte gått til kamp mot dem de reddet. De står hardt mot AUF i en rettssak som bare er trist. Rettssaken i Ringerike tingrett som har pågått denne uka, er et søksmål fra 16 naboer som vil ha stanset minnesmerket. De vil ikke ha noe minnesmerke på kaia, i sitt naerområde. Selv om arbeidene er i full gang, alt vedtatt og selv om de vet at for AUF og pårørende haster det å få det ferdig. Til sommeren er det nemlig gått ti år siden terrorangrepet. Og nå har vi altså en rettssak som dypest sett handler om hvem som skal få eie sorgen, få definere minnet om hvordan hele landet skal huske.
● Det er gått i lås, i voldsom lås. Sånn det kanskje kan låse seg for mennesker som har en vond bør, noen grusomme minner. Forsøk på prosesser og dialog, på samtaler, forståelse og involvering gjennom mange år har ikke ført noen vei. Et minnesmerke er allerede stoppet. Den svenske kunstneren Jonas Dahlberg vant en konkurranse, men naboene fikk gehør for at hans vakre, men brutale utsmykning ble for voldsom. Han ville hugge ut en kløft i landskapet, gravere navnene på ofrene inn i stein. Nå skal i stedet Utøya-kaia få et trappeanlegg med 77 bronsesøyler, en søyle for hver av de omkomne i både regjeringskvartalet og på Utøya. På den kaia hvor de som klarte å flykte kom i land.
● Naboene mener gjenreisningen av Utøya får vaere minnested nok. I juli 2016 åpnet Hegnehuset på Utøya, som holdes oppe av 69 søyler som symboliserer dem som ble drept der. I Regjeringskvartalet ble det også i juli 2018 åpnet et midlertidig nasjonalt minnested.
● Terroren 2011 var en rystelse i Norge. Et anslag mot vårt demokrati, et anslag mot alle. Det er ingenting som ligner på dette i fortellingen om Norge. Det ble en beksvart del av vår historie, et mørke vi må møte, bearbeide og holde levende. En påminnelse må vaere tilgjengelig for alle, for storsamfunnet. Det vokser barn og unge opp nå, ti år etter, som ikke har denne grufulle fredagen naer seg, som ikke var store nok til å kjenne på noen av de følelsene som rystet oss alle. Et minnesmerke må vaere der det skjedde, opp i dagen, der det pågikk. De faerreste av oss vil ta båt over til øya, men flere vil kjøre langs Tyrifjorden. Å kjøre forbi der uten å bli minnet om tragedien som utspant seg, en brutalitet og en galskap som var en omveltning for oss alle, det vil vaere en utilgivelig ignoranse overfor både ofrene og vårt lands historie.
● Det er lett å forstå hvor vondt dette var og er for de som helt uskyldig ble vitner til dette, involvert i dette. Men det er vanskelig å forstå naboene hele veien her. De argumenterer for sin egen innsats og smerte, men de kan ikke få definere hvordan hele samfunnet skal få sørge over dette. De kan ikke eie sorgen. Og er virkelig det å se et respektfullt minnesmerke over hendelsen, verre enn hver eneste dag se over til selve Utøya? Eller til fjorden der dødsangsten herjet i bølgene?
● Noen burde tatt et alvorlig ansvar i denne saken, etter mange år med krangel om minnesmerker. Det ille hvis denne rettssaken er et resultat at naboer ikke med en gang ble inkludert og konfrontert i planer. For det som skjer i en rettssak på Ringerike nå er tragediens dimensjoner og alvor uverdig. Når naboenes advokat anfører at de vil ta skade av dette, få psykiske lidelser, så må vi minne dem om de faktiske og direkte ofrene her. Minne dem om konteksten. De må huske den egentlig historien. Det må vi alle.
● Nettopp derfor må vi ha et nasjonalt minnesmerke på denne kaia.