Ny rusreform – betaler de unge prisen?
I mer enn 100 år har Blå Kors vaert en trygg havn for titusenvis av mennesker med rusavhengighet og problematisk rusbruk. Noe av det viktigste vi har laert gjennom arbeidet vårt er hvor sammensatte disse menneskenes historier er.
Alle har gitt oss innsikt og kunnskap. Vi er enige om en del ting i reformen, men vi er også kritiske til noen av resonnementene og konklusjonene gitt av Rusreformens utvalg.
Blå Kors ønsker å rose utvalget for å ha gjort en grundig jobb og gitt oss en god og godt dokumentert oversikt over ruspolitikken gjennom flere tiår.
Vi ønsker å minne om at når vi snakker om rusmisbruk, snakker vi om kanskje det største samfunnsproblemet i Norge i dag. Rusmisbruk er en direkte årsak til somatisk og psykisk sykdom, akutte og kroniske lidelser. Rusmisbruk skaper ringer i vannet. I den rusavhengiges naerhet finnes det alltid barn, foreldre, kjaerester og kolleger. De er mennesker som preges – ikke sjelden for livet – av å leve med den rusavhengige. Faktum er at rus skaper lidelse, mye av det vi frykter aller mest og ønsker oss aller minst, skyldes rus, og den koster samfunnet milliarder av kroner hvert eneste år. Når vi i Blå Kors brenner for å redusere rusbruken, gjør vi det fordi vi ønsker å spare samfunnet og enkeltmennesker for denne lidelsen og kostnaden. Vi mener at lovreguleringer og reaksjoner må fortsette å vaere virkemidler.
Det er ikke å vaere rusmoralist. Det er å vaere realist. Vi i Blå Kors savner en nyansert debatt som tar inn over seg kompleksiteten i denne reformen. Hver enkelt har sin årsak til å søke hjelp med sitt problem, eller å ikke gjøre det. For hver av dem som søker hjelp, er det fryktelig mange som burde gjort det, men som ikke gjør det. Ved å ta bort straffen kan skammen reduseres, slik at flere folk som sliter kanskje lettere kommer til behandling. Men det kan likeså godt bidra til at erkjennelsen om problemet uteblir. Rusproblemer rammer folk fra alle samfunnslag. Bortsett fra å ha et rusproblem, er det bare én annen ting disse menneskene har til felles: Ingen av dem ønsket å bli rusavhengig. Ingen drømte om å bli avhengig av hverken alkohol eller illegale stoffer.
La det vaere helt klart: Blå Kors støtter rusreformens hensikt: Å bidra til at mennesker med avhengighet ikke skal straffes, men få helsehjelp. Det er for eksempel ingen mening i å bøtelegge de tyngst avhengige for å sette et skudd, effekten er sannsynligvis lik null. De trenger hjelp. Men disse representerer kun toppen av isfjellet. De utgjør kun en marginal gruppe av alle dem som sliter med rus. Vi skal heller ikke straffe barn og unge som har funnet rusmidler som en utvei for å kunne leve med de vonde opplevelser fra oppveksten.
Blå Kors kan ikke støtte en modell som legger opp til å fjerne all form for straff for alle. Vi mener at konsekvenser, krav, forventninger og faren for straff og reaksjon er et viktig samfunnskompass som bidrar til at unge og voksne holder seg unna og ikke utvikler et rusmisbruk. Vi mener at vi lykkes i den allmennpreventive forebyggingen, og at vi må tenke oss svaert godt om før vi gir slipp på denne.
Blå Kors har større ambisjoner på vegne av neste generasjon enn å kutte straff uten å erstatte det med noe. Vi må stille større krav til hjelperen, vi må utvikle andre former for hjelp, vi må utforske mulighetene for tidligintervensjon, og vi må legge til rette for at de unge selv kan bidra til å påvirke reaksjonen. Vi må ikke glemme at samfunnets reaksjon for mange bidrar til å vekke en erkjennelse som skaper nettopp den motivasjonen. I Blå Kors sine møter med rusavhengige hører vi hele tiden historier som nettopp støtter effekten av straff. «Da jeg ble tatt for fyllekjøring, bestemte jeg meg». «Da jeg ble dømt for vold, gikk det et lys opp for meg…» « Soningen i fengselet reddet livet mitt» «Da jeg måtte sone og informere arbeidsgiver, skjønte jeg at det var på tide å søke hjelp…». Tvang har hjulpet mange. Gjentatte fengselsstraffer har også bidratt til endringen til rusfrihet. Rusreformen kan løse noe, men vi trenger andre tiltak og vi må ikke frata oss selv muligheten til å forebygge. Straff og reaksjoner er ikke fri for dilemmaer. Straff og reaksjoner virker ikke for alle, slik er det også på andre områder av samfunnslivet. Men lover, straff og reaksjoner er en viktig del av samfunnets redskapskasse i kampen mot problemer samfunnet ønsker å motvirke.
At enkelte folk fremdeles kjører for fort på norske veier, selv etter at de er tatt, ville aldri fått oss til å fjerne fartsgrenser og UP fra veiene.
Å forstå utenforskap og stigma er alfa og omega når man adresserer rusproblemer. Utenforskap er både årsak og virkning. I Blå Kors opplever vi ofte at skam og stigma er en viktig grunn til at folk som burde søke hjelp for sitt problem, velger å la vaere. Vi er ikke enig i, slik utvalget later til å tro, at man kan løsne skammens grep ved avkriminalisering alene. Spørsmålet om stigma er nemlig større enn som så. Stigma handler om holdninger og ikke en flat avkriminalisering.
Blå Kors kan ikke støtte en modell som legger opp til å fjerne all form for straff for alle.
Når samfunnet nå på generelt grunnlag ønsker å avkriminalisere det å bli tatt med et eller flere narkotiske stoffer på seg er det betimelig å spørre om samfunnet er villig til å betale prisen for en slik avkriminalisering. Vi i Blå Kors Kristiansand vil kjempe for et rusfritt samfunn så lenge vi er her og i denne saken tar vi på oss stemmen fra generasjonene som kommer etter oss!