Gøy om språk
Lyngdølen Pål Kristian Eriksen har skrevet en frodig og morsom bok om nye språk i Norge. Den er nominert til Sørlandets litteraturpris.
Sakprosa
● Tittel: «Nye språk i Norge».
● Forfatter: Pål Kristian Eriksen. Forlag: Pax
For et pedagogisk talent han har, Pål Kristian Eriksen, som humørfylt serverer artige smakebiter fra «Nye språk i Norge».
For boka er han nominert til årets Sørlandets litteraturpris. Han er utrolig nok en av tre lyngdøler som er nominert i år, men ingen av dem bor lenger i hjemkommunen. Eriksen, som har doktorgrad i lingvistikk (=språkvitenskap), bor i Oslo der han jobber som rådgiver for minoritetsspråk i Språkrådet. Det er dette temaet boka handler hans handler om. Ikke sånn å forstå at språkene han skriver om snakkes av få folk, snarere tvert imot, men språkene brukes av minoriteter i Norge, av innvandrere.
Rikdom, variasjon og uendelig mangfold. Dette er stikkord som favner verdens språkflora.
Om det er én ting man sitter igjen etter å ha lest boka, er det Eriksens gjentatte mantra om at vi ikke må tro at folk tenker vesentlig annerledes enn oss bare fordi språket deres er forskjellig fra vårt. Om vietnamesere mangler tid- og tallbøyning, betyr det ikke at de ikke har forståelse for tid eller tall, bare at de formidler det på andre måter enn oss.
Det at arabisk «kjønner» mange flere ord enn oss, avspeiler ikke at araberne «har en ekstrem besettelse av å holde kjønn adskilt», men at språket deres er mer presist og utvetydig enn vårt. Tyrkisk og kinesisk har ikke kjønn i det hele tatt. Kinesisk har ikke tidsbøying av verbet heller, slik vi har, forteller Eriksen.
Varianter av tyrkisk snakkes for øvrig av mange folkegrupper, i og med at det ble utbredt av et ridende nomadefolk ved Svartehavet som galopperte langt av sted. Blant annet de mye omtalte uigurene i Kina snakker tyrkisk.
En annen gjentatt setning i boka er: «Den nasjonalistiske tanken om «ett land, ett folk» er et fantasifoster». Det fins knapt et eneste land i verden som er rent enspråklig, skriver Eriksen. Norge inkludert. Her har vi flere samiske språk, kvensk og tegnspråk blant de ti han lekser opp.
Ett folk kan ha mange språk, og ulike folk kan ha samme språk. Eksempelvis snakker jesidiene kurdisk.
Og det samme språket (urdu/ hindi) skrives med to forskjellige alfabeter – et i India (devanagari), et annet i Pakistan (arabisk).
Hvert kapittel i boka har et avsnitt om lånord. Ordet «janitsjar» (=ny soldat), for eksempel har vi fra tyrkisk. Dette var navnet på sultanens elitestyrke som opprinnelig besto av soldater som var blitt bortført som barn fra kristne familier på Balkan. Haeren hadde verdens første marsjerende musikkorps.
Fra tamil har vi lånt ord (via mellomledd) som ris, mango og katamaran (=to sammenbundne stokker). Fra indisk har vi yoga, jungel, punsj og shampo. Ord som karavan (amerikansk «van»), divan, kiosk, pysjamas og sjakk har vi fra persisk.
Det morsomste med boka er de historiske forklaringene på hvorfor og hvordan språk har utviklet seg slik de har. Saerlig er de mange alfabetenes utvikling spennende lesning.
Noen folk har vaert skriveføre for tusener av år siden, for så å glemme skriftspråket sitt og bli analfabeter, for til slutt å bli skrivekyndige igjen etter å ha blitt erobret av folk med latinsk eller arabisk alfabet. Oftest har religion og opplaering i skriftspråk gått hånd i hånd.
Og hvis det importerte alfabetet ikke passet til lydene folk snakket, lagde de seg kruseduller på bokstavene for å gjøre det brukbart. Polsk er ett eksempel.
Det er publikum som avgjør hvem som får Sørlandets litteraturpris på verdens bokdag 23. april. Stemming foregår på nett fram til 31. mars.