Få laererne frem i vaksinekøen
Koronahverdagen taerer på for oss alle. Vi er mange som kjenner på kroppen at vi naermer oss ett år med unntakstilstand. Et helt år i beredskap.
Men vi trenger også å verne om skolens aller viktigste ressurs: Laereren. Vi må ta på alvor at mange nå melder om at de er slitne.
Annerledesåret 2020 ble ikke stående for seg selv. 2021 har ikke spilt helt på lag det heller. Heldigvis rulles det ut vaksiner til de eldste i blant oss, og nå står helsepersonell for tur. Rørende klipp fra eldrehjem rundt om i landet, har begynt å poppe opp i feeden. Endelig kan de som befinner seg på livets siste etappe bli skjenket en klem.
Joda.
Et liv som likner litt mer på noe vi kjenner fra før, naermer seg sakte men sikkert.
Likevel stiger smitten i kommunen vår. Det er blant annet smitteklynger knyttet til utbrudd på et antall barne- og ungdomsskoler. Viruset ser i denne omgang ut til å smitte hyppigere blant barn og unge. Det meldes samtidig om slitne skoleansatte som kjenner på at de har strukket seg langt i lang tid. En undersøkelse Respons Analyse har gjort for Utdanningsforbundet viser oss at laerere opplever seg overarbeidet, smitteutsatt og underbetalt for merarbeidet i pandemi-skolen. 53 prosent av dem har enten søkt seg bort – eller vurderer jobb utenfor skolen.
Åskulle veilede en andreklasse på 32 elever gjennom uken er vi vant til, og vi har blitt ganske gode til å tenke smittevern i tillegg. Vi vasker og spriter, tenker avstandskrav og kohorter. Vi vokter barna som hauker i friminuttene slik at de ikke blander seg med andre trinn. Vi forholder oss til rødt nivå og gult nivå og vi legger planer for en uviss fremtid, og en hverdag som plutselig kan se helt annerledes ut. Alltid et hestehode foran. Vi lytter til fagfolk som melder om en dramatisk økning i familievold under pandemien, og vi fanger opp og følger opp. Rastløse små kropper og ufokuserte hoder som forteller oss at noe ikke er som det skal.
Alt det praktiske rundt elever som er satt i karantene fikser vi greit. Vi svipper gjerne den ekstra turen innom den familien som ikke kommer seg innom skolen selv. Overleverer opplegg for hjemmeskole parallelt med at vi prøver å lage en så normal hverdag som mulig for de elevene som er igjen på skolen. Vi beroliger bekymra foreldre så godt vi kan. Prøver å tilpasse språket vårt, slik at også de som ikke har så lang fartstid i Norge skal forstå at det er trygt å sende barna sine på skolen. i er vant til å sjonglere mange baller i lufta. Vi er gode på å støtte hverandre, og vi har en ledelse som alltid finner tid til oss. Vi ser viktigheten av å holde skolen åpne. Erfaringene fra hjemmeskolen i fjor viser oss at elevene laerte betraktelig mindre. Elevene, og spesielt de yngste, trenger å få vaere tett på laereren sin. De trenger å kunne få konkret veiledning i laeringssituasjonen, og det får vi ikke til via en skjerm. Vi vet at også at skolen er et fristed for mange barn som lever i dysfunksjonelle familier. For mange var ukene med hjemmeskole et rent mareritt. Vi trenger å holde skolene åpne!
Men vi trenger også å verne om skolens aller viktigste ressurs: Laereren. Vi må ta på alvor at mange nå melder om at de er slitne. Vi må få laererne, barnehagelaererne og fagarbeiderne frem i vaksinekøen, slik at vi i størst mulig grad unngår at de utgjør en smitterisiko. I Israel prioriteres laerere for vaksine.
«Med sterkt stigende smittetall og med et mutert virus som synes å smitte lettere blant barn og unge, mener Utdanningsforbundet viktige forutsetninger som lå til grunn høsten 2020 er endret på en måte som i dag gir en klarere forventning om at laerere vurderes prioritert for raskere vaksinasjon», skrev Utdanningsforbundet i et brev datert 8. januar. Vi er mange som er engstelige for smittesituasjonen og etterspør bedre beskyttelse. Vi oppfordres til ikke å bruke munnbind i klasserommet, og vi kan ikke plassere oss bak pleksiglass. Vi står i førstelinja så og si uten noen form for smittevern.
Det er sjeldent laererne står på barrikadene. Vi har ofte nok med å sjonglere alle de ulike oppgavene yrket innbefatter. Men nå er det mange som forsøker å si i fra. I løpet av en vanlig arbeidsdag har jeg nesten førti naerkontakter. Jeg syns det er kjipt å måtte tenke meg om to ganger før jeg tar et gråtende barn på fanget for trøst. Jeg kan ikke, og vil ikke holde avstand til andreklassingene mine. Men jeg vil føle meg trygg på jobb.